KRONIKK: Samfunnstopper, vitenskapstopper og tillit i koronaens tid

Og den verste effekten av alle må vel være at vi vanlige borgere mister tilliten til dem, skriver Uniforum-skribent Janne Bondi Johannessen om samfunnstoppene som nå sitter hjemme etter karantenebrudd. 

En kvinne sitter med armene i kors

IKKE VÆRT VANSKELIG: Med alle de digitale hjelpemidlene som finnes i dag, ville det nok ikke vært så vanskelig å finne en måte å gjennomføre møtet på, skriver Janne Bondi Johannessen i denne kronikken

Foto: Ola Gamst Sæther

De siste ukene har vi sett flere merkelige ting i forbindelse med koronaviruset. Personlig synes jeg det rareste, eller egentlig det verste, er at så mange av samfunnets ledere har satt seg over de reglene de selv ber folk om å følge til punkt og prikke.

Først var det Ullevål sykehus, som ikke syntes det var nødvendig at en av øyelegene, som var kommet hjem fra Nord-Italia, skulle i karantene. Det førte, som vi vet, til at flere andre ved avdelingen ble smittet av denne personen, og hele avdelingen måtte stenge i en periode. Etterpå var det landets helseledelse som ga unntak fra karantenebestemmelsene for å få med to andre direktører på noen avgjørelser de syntes var viktige.

En av disse viste seg å være koronasmittet, så resultatet var at landets høyeste helseledelse, inkludert direktøren i Folkehelseinstituttet og direktøren i Helsedirektoratet, måtte i karantene i to uker. Så i skrivende stund har landet ingen helseledelse som kan bevege seg fritt.

Så var det justisministeren. Også hun var i karantene, men holdt en pressekonferanse (uten pressen til stede fysisk, riktig nok) på et sted som ble avslørt som et sted i Justisdepartementet. Og dette skjedde mens hun understreket hvor viktig det var at alle, absolutt alle, følger reglene.

Med alle de digitale hjelpemidlene som finnes i dag, ville det nok ikke vært så vanskelig å finne en måte å gjennomføre møtet på

Det som er helt sikkert, er at disse bruddene på karantenereglene var dårlig begrunnet. For eksempel var helsedirektørens forklaring på unntakene de gjorde for sine egne, at de skulle ha et viktig møte der de skulle bli enige om de norske tiltakene videre. Med alle de digitale hjelpemidlene som finnes i dag, ville det nok ikke vært så vanskelig å finne en måte å gjennomføre møtet på, med en eller to deltakere via telefon eller videomøte. Og uansett ville det vært lettere enn i dag når vi ser at resultatet av unntaket er at alle møtedeltakerne måtte i karantene i to uker. Vi legger nok alle merke til at det nå er fungerende, assisterende ledere, og ikke lederne selv, som uttaler seg på vegne av disse viktige etatene.

Det verste med disse karantenebruddene er likevel, etter min oppfatning, den dårlige virkelighetsforståelsen disse lederne har hatt. De har hatt en total mangel på forståelse for de negative effektene av avgjørelsene deres. Og den verste effekten av alle må vel være at vi vanlige borgere mister tilliten til dem. De understreker igjen og igjen hvor viktig det er å overholde karantenen og de generelle rådene om å holde avstand, at dette er en felles dugnad, men så hever de seg over den selv. Så da er det kanskje ikke så farlig å bryte karantenen, da? Eller strekke reglene litt i ulike retninger etter som de passer en selv?

Hvorfor reagerer jeg så sterkt på disse dårlige avgjørelsene av de ulike samfunnstoppene? Jeg tror det er fordi jeg i vitenskapen, i likhet med kollegene mine, er vant til å forholde meg til regler som er helt sentrale for vår virksomhet. Siden de fleste av oss ikke selger enkeltresultater for penger, kan man gjerne sammenligne vitenskapelig virksomhet med dugnad. Vi får vår månedlige lønn, men vi påtar oss mye gratisarbeid i form av fagfellevurdering av artikler, fagvurdering for eventuelle bokutgivelser, redaktørarbeid eller arrangementer vi selv organiserer, og vi svarer på spørsmål fra journalister og allmennhet. For de fleste av oss strekker arbeidstiden seg langt utover en vanlig 40-timers arbeidsuke.

Det som er helt sentralt i arbeidet vårt, er at vi er etterrettelige. Når vi skriver artikler, er det viktig at vi refererer til tidligere relevant arbeid, og gjør det skikkelig. Når vi gjør empiriske undersøkelser, er det sentralt at vi ikke fikser på dataene. Når vi skriver om resultatene, er det grunnleggende at vi omtaler dem på en måte som ikke gir skinn av at de er bedre enn de er. På samme måte er det når vi vurderer andres arbeid. Og når vi veileder studenter i deres forskningsarbeid, er det kanskje viktigste vi må lære dem, nettopp at de må forholde seg til disse vitenskapelige reglene.

Men om noen bryter reglene med vitende og vilje, og det blir oppdaget, så kan det være utilgivelig

For oss som arbeider på universitetet, er det en selvfølge at vi følger reglene. Om vi ble tatt for brudd på dem, ville det vært utrolig flaut og pinlig, og vi kunne også miste jobben. Selvfølgelig har vi lov å bli opplyst om at det er feil i referanselistene våre, at det er faglige artikler vi rett og slett ikke kjenner, eller at vi kan ha mistolket resultatene våre eller at metoden kan ha problemer vi ikke ser, dette hører jo til det viktige arbeidet fagfeller gjør. Men om noen bryter reglene med vitende og vilje, og det blir oppdaget, så kan det være utilgivelig. I vitenskapen er det de som sitter øverst, professorene, som bærer ansvaret for at den vitenskapelige dugnaden fungerer. Vi er alle klar over at vår virksomhet trenger tillit fra samfunnet, ikke bare fra dem som finansierer oss, men ikke minst også fra dem som skal stole på resultatene våre. 

I samfunnet utenfor universitetet kan det nesten se ut som det er de på toppen som tar seg størst friheter når det gjelder å ikke følge reglene. Det er utrolig merkelig, i og med at de er minst like avhengige av tillit som vi er.

Av Janne Bondi Johannessen
Publisert 18. mars 2020 08:19 - Sist endra 19. mars 2020 16:09
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere