KRONIKK: Symbolpolitikk vs. balansert dobbeltmoral

Fordi pandemien har rammet alle land må også tiltakene som iverksettes for å bekjempe den settes inn over alt, og det samtidig. Det er ikke symbolpolitikk, men solidarisk realpolitikk,  skriver tre forskere fra Senter for medisinsk etikk på UiO.

En mann med bart og jakke og slips står sammen med en annen med jakke, men utan bart og slips

FÅR KRITIKK: Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (t.v) og påtroppende ambassadør for global helse, John-Arne Røttingen får sterk kritikk fra tre etikkforskere ved UiO for å ha forsvart regjeringens nei til et forslag fra Eswatini, India, Kenya og Sør-Afrika om et midlertidig unntak fra alle patent-bestemmelsene i den såkalte TRIPS-avtalen.

Foto: Anne Lise Stranden

K R O N I K K

I Dagsnytt 18 og Debatten 12.11 forsvarte utviklingsminister Dag-Inge Ulstein og påtroppende ambassadør for global helse, Jon Arne Røttingen, regjeringens nei til et forslag fra Eswatini, India, Kenya og Sør-Afrika om et midlertidig unntak fra alle patent-bestemmelsene i den såkalte TRIPS-avtalen. Dette unntaket er viktig for å sikre alle lands tilgang til framtidige vaksiner og andre behandlingsformer mot Covid-19. TRIPS ble framforhandlet i perioden 1987-1994, som et tillegg til GATT-avtalen.

På tross av kritikk fra mange hold om at TRIPS setter opphavsretten foran andre menneskerettigheter ble avtalen tvunget gjennom av de sterkeste aktørene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) - USA, EU, Japan, og andre mektige handelsnasjoner i kompaniskap med globale medisin- og teknologi-produsenter. I tillegg ble godkjenning av TRIPS satt som betingelse for medlemskap i WTO og tilgang til de markedsfordeler dette innebærer.

Det er utvilsomt at patentrettigheter representerer et viktig insitament for de globale medisin- og teknologiprodusentene, men TRIPS-regimet har som påpekt av flere kritikere samtidig hatt katastrofale konsekvenser for pasienter i lav- og mellom-inntekstland. I artikkelen, Intellectual Property Rights and Access to Essential Medicines, fra 2007, skriver den verdenskjente filosofen Thomas Pogge at millioner av pasienter i fattige land med AIDS og andre sykdommer det er mulig å behandle har dødd som en direkte følge av dette regelverket.

 Norske myndigheters ‘statement’ i sakens anledning (datert 16.10, 2020) er full av velmenende floskler

I debatten med Ulstein og Røttingen anslo Erlen Grønningen i Leger uten grenser dette tallet til 11 millioner. Dette uhyrlige tall ble forbigått i stillhet av både utviklingsminister Ulstein og påtroppende helseambassadør Røttingen, og de gjentok de samme argumentene til støtte for TRIPS-avtalen som ble anvendt under HIV-AIDS-epidemien. Ikke bare det, de forsvarte i tillegg Norges nei til forslaget fra Eswatini, India, Kenya og Sør-Afrika med at en slik støtte bare ville representere «symbolpolitikk», ettersom flertallet i WTO ikke støtter forslaget. Men å stå opp for noe og noen - selv i situasjoner hvor man er i mindretall – er ikke bare symbolpolitikk, det er solidaritet i praksis. Uten at noen tar det første skritt blir det ingen forandring. Norske myndigheters ‘statement’ i sakens anledning (datert 16.10, 2020) er full av velmenende floskler. «Testing, treatment and vaccines for COVID-19 should be accessible for everyone as they become available”, og “Equitable access is a top political priority for us and we hope to partner with all of you to make it a reality”.

Prinsippløst og unnfallende synes mer treffende

Men hovedbudskapet er at medisin-produsentenes patentrettigheter – og dermed også retten til prising av egne produkter - må gis forrang foran fattige menneskers rett til tilgang til livreddende behandlingsformer. Og nok en gang resirkuleres argumentet om at TRIPS-regimet er fleksibelt nok til å sikrer medlemsstaters rettigheter i tilfeller hvor en nasjonal medisinsk nødsituasjon skulle oppstå. Hva som skjedde under HIV-AIDS-epidemien angående tilgang på livreddende medisiner er et talende bevis på argumentets syltynne grunnlag.

Og det faktum at de rikeste landene i verden (inkludert Norge) – dvs omlag 13% av verdens befolkning - allerede har kjøpt opp minst halvparten av alle framtidige doser av de 5 vaksinene som er kommet lengst i sin utprøving, viser nok en gang at det er nasjonale hensyn og den sterkestes rett som råder grunnen, ikke global solidaritet. Norske myndigheter omtaler sin egen tilnærming til saken som «balansert og koherent». Prinsippløst og unnfallende synes mer treffende.

Pandemien som nå herjer rammer alle land, men som alltid er det de fattigste landene som må vente lengst når livreddende medisiner og vaksiner skal fordeles. Norges forsvar for status quo under påskuddet av TRIPS-regimets fleksibilitet ser bort fra denne tidsdimensjonen hva angår den globale tilgangen til livreddende behandlingsformer og vaksiner. Derfor er det ikke nok å vise til at man deler målet om universell tilgang til helsetjenester (prinsippet om universal health coverage, UCH). Hva som i tillegg er nødvendig er å sikre samtidig tilgang til slike tjenester (prinsippet om universal preparedness for health, UPH).

Det er et prinsipp og helsepolitisk grep Karolinska Institutets norske rektor, Ole Petter Ottersen, og professor Eivind Engebretsen, UiO, nylig har tatt til orde for i bekjempelsen av Covid-19. Fordi pandemien har rammet alle land må også tiltakene som iverksettes for å bekjempe den settes inn over alt, og det samtidig. Det er ikke symbolpolitikk, men solidarisk realpolitikk.

 

Emneord: Etikk, Forskning, Medisin, Internasjonalisering Av Jan Helge Solbakk, Rose Bernabe og Shereen Cox, Senter for medisinsk etikk, UiO
Publisert 22. nov. 2020 21:06 - Sist endra 22. nov. 2020 21:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere