KRONIKK: Språk i koronatider

Vi som driver med vitenskap skal både være presise og uttrykke usikkerhet. Vi behøver ikke så mange «såkalte» språklige mellom-ord. Jeg er for at man lærer seg å snakke folkelig og forståelig, skriver Uniforum-skribent Johanne Sundby. 

Portrett av ei kvinne

SKREKKSLAGNE: Riktignok er de fleste flinkere til å kommunisere negative funn og skremsler, enn å fortelle oss hva vi gjør riktig, eller hva vi kan gjøre, uten å bli skrekkslagne., skriver Uniforum-skribent Johanne Sundby. 

Foto: Ola Gamst Sæther

Hjemmekontor og en del alenetid. Radioen står på. Mange får si ting, især om korona og om smittetall og om smittevernsregler. Ord som før var forskernes arena, har blitt allemanns (og kvinners) eie: Ro, reproduksjonstallet, viruspandemi, smitteantall, respirator, intensivbehandling, smitteverntiltak, kohort, - ja dere vet om dem, disse ordene som suser ut av høyttalerne mange ganger om dagen.

Men reportere i radioen er ofte litt ukomfortable når det gjelder å formidle kompliserte, vitenskapelige saker, og de fanger også ofte opp det andre forteller, og forteller videre – det som på godt norsk kanskje kan kalles ryktespredning.

For å modifisere det de påstår, er det mange som har tilegnet seg et språk med diskvalifiserende eller modifiserende mellom-ord. Jeg bare minner dere på dem: «De såkalte tredje fasene i vaksineutprøving». «Man tror da at man får dekket femti prosent av befolkningen». «Man har kanskje funnet en metode som muligens kan gi et svar inne tre dager…..» , «Det er da snakk om at man ikke når ut til…» og så videre.

Hvis tallene er bra, får vi premier: julefeiring, men enda ikke julebord

Tenk på et tall

Og så er det «tenk på et tall». Hver dag leses tallene opp, som en slags dommedagsprofetier eller karakterer om vi er flinke eller ikke flinke til å gjøre det som Erna og vennene hennes sier, og sier, og sier. Hvis tallene er bra, får vi premier: julefeiring, men enda ikke julebord. Smågruppeundervisning, men ikke klasserom. På en måte bli vi gjort personlig ansvarlige for den retningen tallene tar.

Men vi som driver kvantitativ forskning er oftest vant til å forholde oss til at et tall ikke alltid er et tall. Vi vet hva statistisk signifikans er, vi vet hva konfidensintervall er, vi vet hva bias i utvalget er. Så når vi hører at smittetall er gått opp eller ned og sammenlignet med samme ukedag for en uke siden eller i mars, så vet vi at det er mange tilfeldigheter som spiller inn. Hvor lett er det å få testet seg? Hvor mange bor det hvert enkelt sted? Hvor mange unnlater å søke hjelp? Likevel er det tallenes enkle tale som får rå.

Adferdsforskere vet at positiv forsterkning gir best resultater

Straff og belønning

Heldigvis finnes det gode formidlere som gir oss noen mer komplekse svar. Riktignok er de fleste flinkere til å kommunisere negative funn og skremsler, enn å fortelle oss hva vi gjør riktig, eller hva vi kan gjøre, uten å bli skrekkslagne. Adferdsforskere vet at positiv forsterkning gir best resultater, likevel får politikerne og andre i mediene boltre seg i skremsler og advarsler, Da er det få modifiserende mellomord….. «Hvis dere ikke skjerper dere nå, lager vi endra strengere lover å sperre dere inne bak».

Det finnes måter å fremstille disse tingene på som kunne vært annerledes. De fleste av oss blir nemlig ikke syke, og de som klarer å balansere smitteråd med enkle livsanskuelser og passe mengder sosial kontakt har det slett ikke så ille.

So called

Og så er det alle de som skal formidle forskning og kunnskap og forståelse som har tatt opp i seg en fornorskning av det amerikanske uttrykket «so called» eller «in a way» - altså også en modifiserende vending. «For å si det sånn» - «så å si», eller det mest brukte «på en måte» . Her forleden hørte jeg en forsker formidle resultatene av et prosjekt han hadde hatt. I løpet av et ti minutter langt intervju hørte jeg «på en måte» sagt i annen hver setning, i alt tjuefem ganger. Jeg griper meg selv i å ty til dette uttrykket, enda jeg har formanet meg selv om at jeg bør finne andre og bedre uttrykk, eller droppe dem helt og holdent og uttrykke meg presist. Det er «på en måte» lett, det er bare å lytte på radioen nok ganger og «på en måte» begynne å telle.

Det er altså lett, det er altså: Lytt på radioene, merk deg språket, og finn ut hva du vil gjøre annerledes. Og øv på det. Vi som driver med vitenskap skal både være presise og uttrykke usikkerhet. Vi behøver ikke så mange «såkalte» språklige mellom-ord. Jeg er for at man lærer seg å snakke folkelig og forståelig. Jeg er også for at man tenker litt over hva man sier. Kanskje spesielt nå, mens vi hører mye på radio.

 

Emneord: Språk, Språkpolitikk, Koronavirus, Koronaviruset Av Johanne Sundby, medisinprofessor på Universitetet i Oslo
Publisert 30. nov. 2020 05:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere