KRONIKK: Glede og nysgjerrighet driver oss

Det er glede og nysgjerrighet som driver mange av oss. De stadig økende  byråkratiske reglene for tillatelser, lagring av data, økonomi-oversikter og tidsskjema har blitt store tidstyver, skriver Uniforum-skribent Johanne Sundby.

Portrett av ei kvinne med armene i kors

IKKE INSPIRERENDE: Tre ukers arbeid med detaljerte formelle økonomirapporter er ikke inspirerende. Likevel er det denne tenkningen som vinner fram og øker,  skriver medisinsprofessor Johanne Sundby ved UiO i denne kronikken

Foto: Ola Gamst Sæther

K R O N I K K

Universitetet skal ikke være som en videreført videregående skole. Vi som jobber her, er først og fremst ansatt fordi vi er forskere.  Forskning er ikke så lett å planstyre. En god forsker er litt kunstner, litt intuitiv, litt eksperimentell, litt ustrukturert, individualistisk, og kan stille vanskelige spørsmål, og tenke ut spennende løsninger. Jo mer inspirasjon, desto bedre forskning. Samtidig må man være visjonær, strukturert, effektiv, og pirkete nøyaktig.

Vi som er i feltet vet at det er mye prøving og feiling

Dette er ofte ikke så forenlig med de kravene som moderne, store forskningsfinansieringskilder ønsker seg. I søknader og årsrapporter ønsker de seg detaljstyring og forutsigbarhet ned på kronenivå. Det gir selvsagt god «accountability» eller planmessighet, men det er neppe en lineær sammenheng mellom gode årsrapporter og fremragende forskning. Vi som er i feltet vet at det er mye prøving og feiling, mange eksperimenter som går galt, mange artikler som refuseres, mye som er uforutsigbart. Og langt mellom de store gjennombruddene som fører til patenterte produkter. Heldigvis trenger vi forskning om andre ting også, og det er der de fleste av oss befinner seg.

I undervisning – som er den store andre aktiviteten vi holder på med, er planstyring også blitt et ufravikelig verktøy. Alt skal nedfelles i «læringsmål», ferdigheter og kunnskaper, gjerne ett år før man skal på kateter. Og noen av de som styrer oss, har laget uforståelige regnestykker av hvor mange dråper man kan vri ut av en sitron (les: forsker). Det lages intrikate normer for hver eneste lille detalj, i alle fall for de detaljene som noen synes er viktigst: store strømlinjede kurs med mange studenter og studiepoeng som går rett fram og ikke tar mer tid enn forventet. Men min hverdag er ikke slik.

Fritiden burde vært forbeholdt fritid

Ingen doktorgrads-studenter fullfører på normert tid. Nesten alle masterstudentene trenger veiledning ut over det som er foreskrevet for hver enkelt. Vi bruker mye tid på å sy sammen gode program, selv om noen bidragsytere ikke kan på mandager, andre ikke vil i år, noen aldri svarer på epost, og så videre. Biveiledere i PHD-programmer skal være aktive deltagere i prosjektenes framdrift, men det å være biveileder gir ikke uttelling i noe undervisningsregnskap. Ei heller deltagelse på de mest kreative undervisningsoppdragene vi har: sommerskole, spesial-designede doktorgradskurs som kanskje tar opp få studenter, men som studentene elsker, eller forskerskole- dugnader som gir nasjonal kompetanseheving og bygger forskermiljøer blant de unge. Det er helt uklart hvor den energien og tiden vi bruker på dette skal hentes fra. «Banken» har bare tre poster: forskning, undervisning og en lite pott for administrasjon. Fritiden burde vært forbeholdt fritid. Poenget er at hvis en gjør for mye av disse «andre» tingene, kommer undervisningsregnskapsbudsjettet ut feil, og stillingene inndras fordi «en ikke underviser nok».

Og programmenes aktualitet kan endre seg. Da koronakrisen kom, for eksempel, ble det aktuelt å undervise om det på en ukes varsel, digitalt. Det krevde ganske mye omstillingstid. Det gir heller ikke uttelling på slike oversikter.

I løpet av alle de årene jeg har holdt på – minner dere på at det er over tjuefem – har ting endret seg. Jeg husker med glede forelesninger og klinikker jeg overvar på medisinerstudiet, som jeg begynte på i 1972. Jeg må innrømme at det meste er glemt, men de glitrende underviserne hadde dette lille ekstra som neppe kunne normeres og struktureres. De var bare pedagogiske genier og faglige toppkandidater. De hadde digresjoner, eksempler og forankring i virkeligheten, fantasi og fortellerevne, og fikk oss med i undervisningen, som aktive aktører.

Da må forskning som risikosport, kreativitet, fordypning og samarbeid også frem i lyset

På UiO har de normative uttellingene for alt vi holder på med, og spesielt innen undervisning, blitt førende for stillingstelling og utlysninger. Men hvis vi mener at vi skal holde på med banebrytende forskning, være innovative, kreative og ledende må vi også snakke om hva som faktisk fører til disse målene. Da må forskning som risikosport, kreativitet, fordypning og samarbeid også frem i lyset. Det er glede og nysgjerrighet som driver mange av oss. De stadig økende  byråkratiske reglene for tillatelser, lagring av data, økonomi-oversikter og tidsskjema har blitt store tidstyver. Tre ukers arbeid med detaljerte formelle økonomirapporter er ikke inspirerende. Likevel er det denne tenkningen som vinner fram og øker. Ofte koblet med trusler om at man kanskje «skal legges ned»……..

Jeg etterlyser flere tanker fra våre ledere om hvordan de kan tilrettelegge for at forskningen i større grad kan være fri, ikke styres av alt for mye byråkrati, i økende grad kan drives av finansieringskilder og sjefer som skjønner hvem vi er og hvor vi vil, som kan anerkjenne og inspirere, som kommer til oss med tillit og inspirasjon, faglig oversikt og visjon.

 

 

Emneord: Arbeidsforhod, Medisin, Forskning Av medisinprofessor Johanne Sundby, Universitetet i Oslo
Publisert 27. okt. 2020 05:00

Støttes 100%. Denne kronikken bør være obligatorisk lesing for samtlige i administrative stillinger.

Joel Glover - 30. okt. 2020 12:08

Støttes 100%. En svært elegant virkelighetsbeskrivelse. Som kollega Glover skriver bør denne være obligatorisk lesning ikke bare for lokale administratorer, men også i det monumentale forskningsbyråkratiet vir har fått. 

Lasse Ansgar Skoglund - 30. okt. 2020 13:42
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere