KRONIKK: Midlertidig ansatte trenger mer veiledning om arbeidstakeroppfinnelsesloven

Professor og patentekspert Hans Morten Haugen mener saken til Roya Sabetrasekh viser at midlertidig ansatte – som gjennom forskning finner noe som kan være patenterbart – trenger mer veiledning og støtte fra sin arbeidsgiver.

Portrett av en mann med briller

RELATIVT STOR FRIHET: Sammenlignet med tilsvarende lover i våre naboland gir loven ansatte ved universiteter og høgskoler relativt stor frihet, skriver professor Hans Morten Haugen i en kommentar til Høyesteretts dom i saken til Roya Sabetrasekh

K R O N I K K

Høyesteretts dom i saken anlagt av Roya Sabetrasekh mot Universitetet i Oslo gir nyttig avklaring on lov om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere (arbeidstakeroppfinnelsesloven), og viser prosessuelle svakheter når loven skal gjennomføres ved den enkelte institusjon. For gjennomganger av selve dommen viser jeg til Uniforum og Khrono.

Loven er relativt kort, og legger til grunn en rigid prosedyre som skal følges når en arbeidstaker mener å ha kommet fram til en oppfinnelse som antas å oppfylle kravene til å få innvilget patent. Patent er kort fortalt en tidsbegrenset enerett til kommersiell utnyttelse av oppfinnelsen, og kravene spesifiseres i patentloven, ikke i arbeidstakeroppfinnelsesloven.

Sammenlignet med tilsvarende lover i våre naboland gir loven ansatte ved universiteter og høgskoler relativt stor frihet. Dette er nedfelt i § 6, tredje ledd: «Lærere og vitenskapelig personale ved universiteter og høgskoler har likevel rett til å publisere oppfinnelsen dersom arbeidsgiveren ble varslet om det i meldingen om oppfinnelsen etter § 5, og tredjeparts rett ikke er til hinder.»

Den enkelte ansatte ved universiteter og høgskoler kan altså velge å publisere om oppfinnelsen, men dermed oppfylles ikke patentloven §2, første ledd, som spesifiserer nyhetskravet som «oppfinnelser som er nye i forhold til hva som var kjent før patentsøknadens inngivelsesdag…»

Selv om akkurat denne bestemmelsen gir en relativt stor grad av fleksibilitet er prosedyrene for øvrig nokså rigide. For det første skal arbeidstaker melde fra til arbeidsgiver om oppfinnelsen «uten unødig opphold…» For det andre kan arbeidstaker, gitt at meldingen har skjedd og arbeidsgiveren «varsles skriftlig» søke om patent på oppfinnelsen. For det tredje skal arbeidsgiver som vil «erverve rett til en oppfinnelse … underrette arbeidstakeren skriftlig om dette innen 4 måneder».

Dersom arbeidsgiver ikke underretter arbeidstakeren innen 4 måneder om ønsket om å erverve retten til oppfinnelsen – eller ikke responderer på en skriftlig varsling om at patentsøknad vil bli sendt fra arbeidstaker – kan altså arbeidstaker sende patentsøknaden. Utarbeidelsen av patentsøknaden skjer ikke alene, men med hjelp fra patentadvokater.

Sentralt i Høyesteretts behandling av saken anlagt av Roya Sabetrasekh er hva som ligger i «å erverve rett til en oppfinnelse». Når slik rett er ervervet av arbeidsgiver har arbeidstaker etter § 7 krav på «rimelig godtgjøring», som spesifiseres ytterligere i denne bestemmelsen.

Vi ser at det er nokså strenge prosessuelle krav til hvordan kommunikasjon mellom arbeidstaker og arbeidsgiver skal skje. For en midlertidig ansatt ved universiteter eller høgskoler er det naturlig nok mindre kjennskap til denne loven enn blant fast ansatte. Særlig ansatte ved enheter hvor patentering er nokså vanlig vil rimeligvis utvikle både kompetanse om prosedyrene og nettverk som muliggjør patentsøknader, med mulighet for betydelige inntekter. Videre vil fast ansatte stå sterkt i forhandlinger om hva som utgjør rimelig godtgjøring, gitt at arbeidsgiver faktisk erverver oppfinnelsen.

Lagmannsretten uttalte om forskningsinnsatsen til Roya Sabetrasekh at hun burde ha vært inkludert i patentsøknaden som medoppfinner av den aktuelle gelen. Når så ikke har skjedd, spesifiserer verken Lagmannsretten eller Høyesterett at dette innvirker på gyldigheten av patentet, eller andre forhold knyttet til kommersialisering av patentet.

Roya Sabetrasekh har ikke agert på den måten arbeidstakeroppfinnelsesloven spesifiserer. Når først Høyesterett valgte ut spørsmålet om hvordan arbeidsgiver faktisk erverver oppfinnelsen, er det lite å utsette på selve dommen. Likevel viser saken at midlertidig ansatte – som gjennom forskning finner noe som kan være patenterbart – trenger mer veiledning og støtte fra sin arbeidsgiver.

Av Hans Morten Haugen, Dr.Juris (UiO, 2006), professor i internasjonal diakoni, VID vitenskapelige høgskole
Publisert 28. okt. 2020 04:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere