KRONIKK: Gått ut på dato - bedre før...

Dessverre har universitetet ikke noen veldig god seniorpolitikk som tar vare på det vi erfarne har og verdsetter det, samtidig som en gir plass til fornyelse. skriver Johanne Sundby, medisinprofessor ved UiO i denne kronikken.

Eit portrett av ei kvinne

VELDIG VANSKELIG: Det er veldig vanskelig med den spagaten, å være den som kan og vet og har erfaring, og likevel gi plassen til dem som kommer etter, skriver medisinprofessor Johanne Sundby.

Foto: Ola Gamst Sæther

K R O N I K K

Jeg tilhører den generasjonen som nå er forventet å slippe taket i akademia, og overlate plassen til de unge. Det er en tankemodell som treffer oss gamle i tralten midt i mellomgolvet noen år før vi formelt er ute av dansen. Vi får høre at det er trangt om plassen, og at man trenger unge og sultne og moderne forskere.  Selv da en overordnet skulle høre om hva vi drev med på vår avdeling, var bestillingen at han ville ha korte innlegg fra de unge og innovative, ikke bare se dem som har vært der «alltid». Det å høre på de unge synes jeg er helt ok, men det at man må si at man ikke lenger vil høre på oss gamle, treffer et sted i mellomgolvet der det svir litt.

Det føles faktisk riktig å slutte, mens leken er god

Jo da, jeg har vært i systemet en lang rekke år, hvis jeg tenker over det, i akademisk stilling i over 26 år. Det er nesten femti år siden jeg møtte opp på UIO som student. Har jeg fått til noe? Tja, joda. Jeg har jo klatret på akademistilling, som ung og lovende kvinne, som etablert og solid forsker, som politikkutformer og etter hvert som erfaren senior med god spisskompetanse. Riktignok synes noen fremdeles at man like gjerne kan jobbe med vit.ass.’ undervisningsoppgaver som det å være i forkant av søknader, og pådriver for doktorgrader og post.doc. Det er veldig vanskelig med den spagaten, å være den som kan og vet og har erfaring, og likevel gi plassen til dem som kommer etter.

Det føles faktisk riktig å slutte, mens leken er god. Når en har ett år igjen å undervise i, er ikke digitale ferdigheter noe å investere i. Formidling og kommentarer foreldes ikke like fort. Dessverre har universitetet ikke noen veldig god seniorpolitikk som tar vare på det vi erfarne har og verdsetter det, samtidig som en gir plass til fornyelse. Jeg får oftere høre at det ikke er selvsagt med kontorpult og internettilgang når jeg runder 70, og at det ikke er nødvendig å ansette noen i en stilling som ligner den jeg har hatt. Så det å gå av føles litt surt, nesten som å se gribbene stå rundt for å fakke kontorpult og lønnsmidler før noen andre tar dem.

Mer som murstein til Babels tårn enn et  Big Bang-gjennombrudd 

Men hva har en senior i universitetssystemet fått til? Det er det vel bare forskeren selv som vet. Som kvinnelig forsker har man nok undervist en del, veiledet mer enn normen, tørket tårer og lyttet til unge som ikke finner veien. Selv har jeg brukt tida til kapasitetsbygging hos unge forskere fra lavinntektsland, noe som tar både tid og krefter, som setter varige spor, men ikke gir poeng til de store meritter. Samme kan sies om forskninga, den har vært matnyttig, men ikke banebrytende. Mer som murstein til Babels tårn enn et  Big Bang-gjennombrudd. Jeg vet at den første store generasjonen kvinnelige forskere har vært uvurderlige rollemodeller. Det er veldig mange flinke kvinnelige forskere der ute som nå har fått krefter, mot og evne til å bli i akademia.

Men det er ikke alltid vi står på en synlig prekestol

Jeg vet at mange av min generasjons forskere også har vært aktive i det store samfunnet, deltatt i viktige debatter, har tatt med etikk og moral og samfunnssystem inn i forskningen sin og ikke bare vært innovatør og salgsagent for patenter. Mitt bidrag har vært kvinnehelse, både fag og politikk, og tematisk etterspørres det igjen. Jeg ledet den første NOU-en om kvinnehelse fra min plass på UiO. Nå skal det sparkes i gang en ny en. Forskeres bidrag i samfunnsdebatter er viktige. Men det er ikke alltid vi står på en synlig prekestol.

Men likevel, jeg synes selv det har vært mening i det jeg har bidratt med. Jeg tenker at en institusjon som UiO både må se bakover, se bredt og se fremover. Jeg savner en fremstilling av forskerlivene til de andre, de som ikke får nobelpriser, men som har drevet hjulene framover og fått hele systemet til å rulle og gå.

Her er min vareopptelling. Jeg ser fram til å høre om deres. Sekstiåtterne og lillesøstrene deres. Vi kan fremdeles tenke, skrive og banne i kjerka. Det står kanskje ikke på CV-en.

Jeg har vært hoved- eller biveileder for 35 doktorgradskandidater som har disputert, halvparten av dem er fra lavinntektsland, og veiledet tre forskerlinjestudenter og veldig mange medisinerstudenter.

Jeg har vært hovedveileder for minst 35 mastergradsoppgaver.

Jeg har ledet fem store samarbeidsprogrammer med universiteter i det globale sør. Jeg har vært med på to EU- prosjekter. Jeg fikk dr.grads stipend og post doc. av forskningsrådet, og har hatt forskningsmidler derfra nesten kontinuerlig i tjue år.

Jeg har skrevet omtrent 140 artikler i tidsskrifter med fagfellevurdering, tre bøker og kapitler i fem lærebøker.

Jeg har vært en flittig formidler, som fast skribent i en dagsavis gjennom ti år, som gjest på TV, i radio og i brukerorganisasjoner. Jeg har ledet en NOU, og vært med på en annen. Jeg har ledet et programstyre i Forskningsrådet, og sittet i styret for et stort forskningsprogram i WHO i seks år og i fondsstyret i Norsk Faglitterær forfatterforening like lenge. Jeg har sittet i universitetsstyret en periode. Jeg har vunnet en nasjonal pris i kvinnehelse.

Og nå er det snart over.

 

 

 

 

 

Emneord: Arbeidsforhold. Universitetspolitikk, Medisin Av Johanne Sundby, medisinprofessor ved UiO
Publisert 18. aug. 2020 04:30 - Sist endra 18. aug. 2020 10:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere