KRONIKK: Gamle damer og nye koster

Kvinners og menns forhold erstattes med det kjønnsnøytrale ordet «personer» og den kjønnede bakgrunnen for f eks. motorsykkelulykker, sykemeldinger, selvmord og sykdomsbyrdens sammenheng med levekår, tåkelegges, skriver Uniforum-skribent Johanne Sundby i denne kronikken.

Ei kvinne sitter og  ser rett mot kameraet

ME TOO-FELLER: Vi tråkker mindre i «me too» -feller, og forsker og underviser gjerne på temaer som også er meget relevant for medsøstre, skriver medisinprofessor Johanne Sundby. 

Foto: Ola Gamst Sæther

K R O N I K K

Kvinner i universitetssystemet er som poteter, de hører til i enhver sammenheng, det skal alltid være med en kvinne, og ofte settes hun på sisteplass, f.eks. som administrator av dr.gradskomiteer eller sekretær for ansettelseskommisjoner eller som biveileder av kandidater på andres prosjekter.

Vi får daglige spørsmål om å være kvote. Ikke fordi vi kan noe, men fordi vi er kvinner

Vi som har vært noen år i systemet vet det så alt for godt, vi har vært – og er fremdeles – nokså få, og vi får daglige spørsmål om å være kvote. Ikke fordi vi kan noe, men fordi vi er kvinner. Vi får også veldig mange forespørsler om å undervise, veilede, eller hjelpe folk i gang med å finne «noen som kan veilede». Joda, mannfolks har også slike henvendelser, men sjelden fordi de er menn, mer fordi de kan spesifikke ting. Det kan vi også, foruten at vi er faglig kvalifiserte nok til å bli professorer, da.

Nå sysler nok kvinner med noen andre ting i universitetssystemet enn mennene gjør. Vi er nok oftere med på å være støttekontakter og trøsteskuldre for unge som ikke får til livet som forsker, vi veileder flere kvinner, vi tråkker mindre i «me too» -feller, og forsker og underviser gjerne på temaer som også er meget relevant for medsøstre. Så også mitt spesialfelt: Kvinners helse. Det er likevel ikke slik at dette alltid synliggjøres godt nok. Kvinners og menns forhold erstattes med det kjønnsnøytrale ordet «personer» og den kjønnede bakgrunnen for f eks. motorsykkelulykker, sykemeldinger, selvmord og sykdomsbyrdens sammenheng med levekår, tåkelegges.

Kvinner og menn er og blir ulike

Forskningsrådet krever at i medisinsk forskning, så skal kjønnsulikhet diskuteres, og dersom det ikke er eksplisitt forklart, så skal både menn og kvinner inngå i studier. Fordi kjønnsperspektivet på helse sjelden dras opp som ulikhetsskapende og relevant likevel, har det tidvis vært utlyst spesifikke satsinger på kvinners helse. Disse spesialbevilgningene utgjør selvsagt en brøkdel av de totale bevilgningene til kvinners helse forskning. Faktisk er det en frivillig organisasjon, Norske Kvinners Sanitetsforening – som er den største bidragsyteren til denne typen forskning. Altså forskning der relevansen for halve befolkningen skal være eksplisitt og tydelig. «Mainstreaming» av kjønn i forskning er mantraet, med det virker ikke helt enda. Vi trenger faktisk særvilkår. Kvinner og menn er og blir ulike, og kjønn er ikke bare en variabel.

 

Terskelen for å bli akademiker er ofte høyere for kvinner enn menn, og selv om jeg kommer fra en akademisk tung familie og hadde det lettere enn de fleste, har veien ikke bare vært enkel. En gang oppdaget jeg at jeg tjente 10 % mindre enn alle de andre legespesialistene med doktorgrad som var professorer.  De andre var menn, ja… Og det måtte tre ulike komitéer til, før jeg kunne titulere meg som professor, fordi mitt fagfelt (kvinners helse) ikke var spesifikt prioritert, som så mye med kvinner og helse.

Jeg har nå likevel vært en kvinnealder i akademia, og skal snart ut. På en måte er det bra, for erfaringene fra 25 + år i universitetssystemet viser meg at det er mindre tid til fag, originalitet og nyskapende tenkning, og at det går med mer tid til å fylle ut skjemaer, vurdere det andre skriver og holde på med ulike former for nyskapende og krevende byråkrati. Det er ikke en utvikling jeg ønsket meg.

Så da blir det kanskje nye koster

En hake ved det å gå av er likevel dette med at mange ønsker seg nettopp det; at man skal takke for seg, gi opp fagområdet sitt, og slippe de unge og sultne (mannfolka mest da) til. Og så får man høre at det man har holdt på med er vel og bra, men det skal ikke videreføres, i alle fall ikke med noen slags historisk kontinuitet. Takk for det. Så da blir det kanskje nye koster, mens gamle kjerringer flyr ut med de gamle. Håper vi får virvlet opp litt tenkestøv før vi letter!

 

Emneord: Kjønn, Likestilling, Medisin, Helse Av medisinprofessor Johanne Sundby, UiO
Publisert 9. jan. 2020 22:43 - Sist endra 9. jan. 2020 22:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere