KRONIKK: Valgkamp og mediedekning. Hvorfor favoriseres Fremskrittspartiet?

Ettersom konflikt kan regnes som et generisk nyhetskriterium vil interne fraksjonskamper og trusler om splittelse kjapt kunne gi ekstra oppmerksomhet både i store og små partier – men ofte med negative fortegn, skriver Uniforum-skribent Sigurd Allern.

En mer sannsynlig forklaring er at FrPs høyrepopulistiske retorikk, spesielt i asyl- og innvandringsspørsmål, ikke bare har en mobiliserende kraft innen innvandringsfiendtlige befolkningsgrupper, den bidrar også til stadig nye medieoppslag og ”sjokkerende” overskrifter, skriver Uniforum-skribent Sigurd Allern.  

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

NRKs omtale av partiene, bygd på tall fra Medieovervåkingsselskapet Retriever, fikk bred omtale i Klassekampen 27. august. Overskriften var en dramatisk metafor: ”Frp knuger på mikrofonen”. Det saklige innholdet er en påstand om forfordeling av oppmerksomhet: Arbeiderpartiets andel av alle partiomtaler i NRK i perioden 2016 – 2019 var 19 prosent, mens FrPs andel var 20,6.  NRK har dermed gitt FrP like mye (ja litt mer) oppmerksomhet enn Arbeiderpartiet, ”selv om Aps oppslutning er dobbelt så høy”.

Artikkelens konklusjon er at Arbeiderpartiet ”underdekkes av NRK”, mens FrP ”overdekkes”. Ifølge Klassekampen betyr dette at ”Arbeiderpartiet dekkes 10 prosentpoeng mindre enn deres oppslutning på meningsmålingene skulle tilsi”. Muligens har de mange meldingene om elendige meningsmålinger og Støres private fondsinntekter rettet opp litt av ”underdekningen” den siste uka, men på Youngstorget jubles det neppe over det.

Vi kan kalle det makta bør rå-prinsippet

Resonnementet bygger uansett på en underlig idé: at dekningen av partiene – i nyhetene og deltakelsen i aktuelle debatter – bør være en direkte avspeiling av deres oppslutning i valg og meningsmålinger. Det er en håpløs tankegang både i forhold til journalistiske nyhetsnormer og demokratiske prinsipper. Men tankegangen er ikke helt ny, selv om problemstillingen tidligere var avgrenset til valgsendingene. For over et halvt århundre siden ga for eksempel Arbeiderpartiets generalsekretær Haakon Lie høylytt uttrykk for at partienes taletid i NRK burde gå bort fra likestillingsprinsippet og i stedet avspeile stemmeandelen partiene fikk ved siste valg. Han raste også over at kringkastingssjefen tillot at det nye Sosialistisk Folkeparti fikk komme til orde foran valget i 1961. Dette var i en periode der Arbeiderpartiets egen stemmeandel var godt over 40 prosent. Vi kan kalle det makta bør rå-prinsippet.

Den gangen protesterte selvsagt opposisjonen på Stortinget  – assistert av deres egne partiaviser – kraftig mot tankegangen og karakteriserte den som udemokratisk. Foran et valg bør partiene stille likt! Senere førte nye partidannelser til en debatt om hvor grensene for retten til deltakelse skulle gå. I NRK-monopolets tid var likestilling mellom stortingspartiene et hovedprinsipp, supplert med en friere vurdering av mindre, riksdekkende partier.

Etter at NRK fra 1990-årene fikk konkurranse av TV2 ble prioriteringen mer markedsorientert; de største partiene ble favorisert med hensyn til deltakelse. Politikere som bidro til ekstra høye seertall – som Carl I. Hagen – ble dessuten invitert oftere enn andre. Og jo hyppigere han var der, desto flittigere baktalte han NRK som ”ARK”. Fordelingen av taletiden i partilederdebatten –  der ”alle skal med” – ble i tillegg skjevt fordelt til beste for de største partiene . Journalistenes begrunnelse for endringene var at de var ”journalistisk” begrunnet og bidro til større publikumsinteresse og bedre fjernsyn.

Den praktiske konsekvensen av nyorienteringen ble ironisk nok at NRK og TV2  etter hvert oppfylte Haakon Lies gamle drøm om en tv-representasjon som avspeiler partienes størrelse og valg-styrke. I en studie jeg gjorde av partienes fjernsynsopptredener i 2001 (NRK og TV2) fant jeg at partienes andel av deltakerne i disse programmene nesten var identisk med valgresultatet, dvs. om lag som gjennomsnittet av meningsmålingene før valget. De favoriserte partiene var dette året Ap, Høyre og FrP (Fjernsynsvalgkampen, 2011, s. 273).

Denne markeds- og maktorienteringen er i senere valg fulgt av kanalene. I en hektisk valgsending med mange deltakere foretas det selvsagt også programledervalg som er tilfeldige og improviserte. Men når mange hender løftes med ønske om taletid er det en tydelig systematikk i tilfeldighetene når det gjelder hvilke partiledere som hyppig får ordet.

 I den vanlige nyhets- og aktualitetsjournalistikken er imidlertid denne typen sentralisert ”styring” av partienes synlighet umulig å planlegge og praktisere. Eller for å si det mer presist: nyhetsprioriteringen er selvsagt påvirket av politiske maktforhold uten at redaksjonene legger noen planer for det. Regjeringer – og statsrådene som sitter der – tar jevnlig initiativ som ”blir til nyheter” – enten disse er store eller små. En twitter-melding eller en åpningstale kan være nok. Partier utenfor regjering havner noen ganger i det Hanna Kvanmo (SV) kalte ”skyggenes dal”, et terreng der nyhetsmedienes interesse for partienes utspill er liten.

Ettersom konflikt kan regnes som et generisk nyhetskriterium vil interne fraksjonskamper og trusler om splittelse kjapt kunne gi ekstra oppmerksomhet både i store og små partier – men ofte med negative fortegn. Det indre oppgjøret i KrF foran og under landsmøtet i 2019, som bl.a. handlet om deltakelse i en regjering med H, V og FrP, skapte selvsagt en voldsom nyhetsinteresse for det som skjedde i partiet. Hvis en politisk journalist hadde gått inn for å neglisjere eller nedprioritere dekningen av denne striden fordi KrF i dag er et svekket parti som vaker rundt sperregrensa på 4 prosent, ville vedkommende blitt omplassert eller førtidspensjonert.

Overraskende framgang eller tilbakegang på meningsmålingene foran et valg påvirker dessuten umiddelbart det nyhetsbildet redaksjonene finner grunn til å formidle. Det gjelder både for store og mindre partier. Pollofpolls.no formidler i disse dager et arsenal av målinger og oppslag av denne typen som genererer nasjonal og lokal nyhetsinteresse. For noen partier er dette nyheter og statistikk til oppmuntring og glede, for andre et bidrag til tristesse. For alle lokale medier er det godt stoff.

Samtidig er det utvilsomt verdt å notere, som oppslaget i Klassekampen peker på, at FrP stadig genererer en nyhetsinteresse som gjennomgående er langt større enn for de fleste andre partier. I flere tiår har dette dessuten vært observerbart nokså uavhengig av partiets oppgang eller nedgang på meningsmålingene. Prioriteringen er heller ikke noe som kan knyttes spesielt til NRKs nyhetsdekning. Foran stortingsvalget i 2009 hadde for eksempel VG (21.juli) et stort oppslag det det het at ”Frp dominerer agurktiden”. Bakgrunnen var at partiet i løpet av 30 dager i juni/juli 2009 var nevnt i 10.650 nyhetssaker i papiraviser, nettaviser og nettmedier, nesten dobbelt så ofte som nummer to på listen, Arbeiderpartiet. Av partiene på Stortinget kom SV dårligst ut i denne registreringen. I Retrievers sammenfatning av medieoppslag i perioden 2016-2019 er det Rødt som (uten konkurranse) inntar den desiderte bunnplassen mht. medieoppmerksomhet i NRK, med MDG noe foran.

I et intervju med Klassekampen forsøker programredaktør Kyrre Nakkim å forklare FrPs spesielt sterke stilling i nyhets- og debattprogrammene med at ”Generelt er det mer interessant for oss å velge fløypartier som flytter debatten, enn partier som er mer konsensusorienterte”. Slike ”fløyprioriteringer” påvirker nok en og annen studiodebatt. Men som forklaring på FrPs spesielt sterke stilling duger det ikke. Det er nemlig bare ett ”fløyparti” – som attpåtil sitter med finansministeren og andre statsråder i dagens regjering – nyhetsmediene systematisk svermer rundt.

Kommersiell medielogikk krever heller ikke at nyhetene er ”nye”

En mer sannsynlig forklaring er at FrPs høyrepopulistiske retorikk, spesielt i asyl- og innvandringsspørsmål, ikke bare har en mobiliserende kraft innen innvandringsfiendtlige befolkningsgrupper, den bidrar også til stadig nye medieoppslag og ”sjokkerende” overskrifter som igjen fører til reaksjoner i sosiale medier, nye klikk, debattinnlegg og overskrifter. Det skal lite til og gjentakelsene er mange. Kommersiell medielogikk krever heller ikke at nyhetene er ”nye”. I VGs oppslag om FrPs mediedominans sommeren 2009 handlet retorikken om å opprette asylmottak i Afrika, løfte om utsendelse av Mulla Krekar og krav om mer synlig politi for å hindre voldtekter. I 2019 handler det – midt i en kommunevalgkamp – om at ”Norge skal ikke ta imot båtemigranter” (Listhaug) og ”snikislamisering” (Jensen) – samt utsendelsen av den evige yndlingsfienden Mulla Krekar

Når rottefangeren fra Hameln – i FrPs ulike skikkelser – spiller ut det rasistiske kortet noterer stadig like rystede journalister at sannelig, her kan det bli nye konfronterende oppslag som øker ”temperaturen”, engasjementet og leserinteressen. Legg alt til side, ring Sylvi Listhaug!

Emneord: Politikk, Stortinget, Regjeringen, Media Av Sigurd Allern, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Publisert 3. sep. 2019 21:51 - Sist endra 4. sep. 2019 11:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere