To tunge trender

- Mitt inntrykk er at prosessen, slik den har blitt anlagt, mangler tillit i store deler av kollegiet, og med god grunn. Det skriver postdoktor Kristian Bjørkdahl på Senter for utvikling og miljø ved UiO.

Foto: Hilde Holsten/ SUM ved UiO

Formålet til den allerede mye omtalte «tankesmien» Tunge trender er å ta rede på «utviklingstrekkene og behovene som finnes i samfunnet i dag og i fremtiden». Siden det nesten alltid er en god idé å ta tyren ved hornene, kommer her to tunge trender som jeg mener det blir stadig mer akutt for universitetene å ta inn over seg.


Avkollegialisering
Den første tunge trenden er avkollegialisering av universitetene, altså tendensen til at ansvar som før lå hos vitenskapelige ansatte blir flyttet over til administrative ditto. Noen tegn på denne utviklingen er mer utstrakt bruk av ansatt ledelse, uforholdsmessig økning i antallet administrativt ansatte, utrullingen av stadig flere sentralbestemte og standardiserte prosedyrer, rutiner og bestemmelser, for ikke å nevne en generell underfinansiering av universitetene over basismidler, slik at en større del av de vitenskapelige ansattes ressurser går med til prosjektsøking, -drifting og -rapportering – noe som i sin tur skjer via de byråkratitunge institusjonene Norges Forskningsråd og EU. Alle som måtte ønske å forstå hvor langt denne prosessen kan tas, bør lese Stefan Collinis rapport fra versting-landet Storbritannia, Speaking of Universities (2017).

Denne tunge trenden gir seg også visse utslag i UiOs pågående strategiprosess. Man kunne kanskje si at tankesmien Tunge trender selv er et eksempel på trenden. Istedenfor en strategiprosess der man på systematisk og – tør man si – demokratisk vis henter innspill fra kollegiet, har man laget en mer topptung struktur, som dessuten synes stakkato og tilfeldig. Jo, strategiprosessen er ledet av kollegiet, av rektorat og dekanat, men alle tilfeldighetene som har fått råde rundt hvordan prosessen har blitt planlagt og gjennomført, har eksponert de ansvarliges mangelfulle forståelse for hva kollegial selvbestemmelse innebærer. I dette tilfellet er det ikke noen skumle byråkrater som stikker kjepper i hjulene for kollegiet, det er kollegiet selv. Hva er det man sier...? «With friends like these, who needs enemies?» 


Instrumentalisering
Den andre tunge trenden er instrumentalisering, som gjerne arter seg som en tettere orientering av universitetet mot samfunn, næringsliv og myndigheter. Motivasjonen er naturligvis at universitetet skal «gi tilbake» til samfunnet; det er tross alt skattebetalernes penger vi lever av. Her er formålet grunnleggende godt, mens virkemidlene gjerne er dårlige. Som Dag Hessen viser i sin siste bok, Sannhet til salgs (2018), er det ikke slik at forskningens bidrag til samfunnet øker proporsjonalt med febrilske forsøk på å få bidraget til å øke. Ofte virker slike forsøk helt mot sin hensikt. 

For eksempel: Når forskningen i økende grad skjer gjennom «programmer» og «prosjekter», får man nesten nødvendigvis mer kortsiktig forskning. Slik kortsiktighet bidrar ikke til å øke sjansene for at vitenskapen gjør fremskritt og oppdagelser, den reduserer disse sjansene. Den kortsiktige instrumentaliseringen fører, som Hessen igjen viser, til slepphendthet og slurv, og noen ganger til regelrett juks i forskningen. Denne utviklingen kommer ikke av at forskerne plutselig har mistet sin moral. Den kommer av at noen mer kortsiktige insentiver har spist seg inn i universitetene.
 
Kortsiktig nyttetenkning, påfølgende underfinansiering og slurv som resultat synes igjen å være eksemplifisert av tankesmien Tunge trender. Formålet er nettopp å sørge for at universitetet «svarer på utviklingstrekkene og behovene som finnes i samfunnet i dag og i fremtiden», som om det (eneste) universitetet produserte var «svar» på umiddelbare, praktiske utfordringer. Videre virker det etter hvert åpenbart at prosessen er grundig underfinansiert. Som tankesmiens leder, Nils Henrik von der Fehr, selv skal ha uttalt, har Tunge trender vært et «hasteprosjekt» uten midler til rådighet: «Jeg fikk et oppdrag av prorektor, som var en overskrift, og ikke stort mer. Herunder ingen ressurser, fikk jeg beskjed om» (Uniforum, 12/2). Til slutt virker det åpenbart at tankesmien nesten nødvendigvis tvinges til slurv. Underlaget for det åpne møtet som er lansert, er et eksempel i så måte. Jeg for min del klarer ikke å lese det som annet enn et sammensurium av stikkord. Hvordan dette skal danne et underlag for et åpent møte, har jeg vanskeligheter med å forstå.


Det er ingen skam å snu
Mange akademikere jeg snakker med om disse to tunge trendene, har abdisert. Dette er den nye realiteten, sier de. Jo, det er kanskje en horribel utvikling som gjør skade både på universitet og på dets potensielle bidrag til samfunnet, men utviklingen lar seg ikke stoppe. Slik defaitisme synes jeg vi kan skrote. Det er aldri for sent å snu; motbevegelser er alltid mulige. 

Vi, de vitenskapelig ansatte ved UiO, bør i tiden som kommer jobbe aktivt for å rekollegialisere universitetet. Det bør vi gjøre fordi det akademiske kollegiets bidrag er det eneste som er særegent for universitetene. Slik rekollegialisering vil innebære at vi setter ned foten når kollegiale strukturer og praksiser fortrenges, forvanskes og erstattes av byråkratiske tilsvarende. Men det bør også innebære at vi aktivt jobber for å bygge opp igjen kollegiale praksiser som har gått tapt, samt hele tiden å etablere nye slike praksiser, slik at universitetet kan tilpasse seg en ny tid. På veien mot dette målet må vi være forberedt på å utøve mer eller mindre radikal kollegial ulydighet overfor den strie strømmen av byråkratiske forordninger.

For den valgte ledelsen ved Universitetet i Oslo – som i utgangspunktet skulle være dette kollegiets representanter, men som med denne strategiprosessen har lagt sjelen vår ut for salg, vil en forpliktelse til rekollegialisering innebære å skrote den pågående strategiprosessen, og begynne på nytt. Mitt inntrykk er at prosessen slik den har blitt anlagt mangler tillit i store deler av kollegiet, og med god grunn. Som jeg har forsøkt å vise, er prosessen i seg selv et eksempel på to tunge trender som ikke tjener verken universitetet eller samfunnet. Denne pågående strategiprosessen utstyrer dermed ikke universitetet til å møte fremtiden, den frarøver oss muligheten til å gjøre nettopp det.


 

Av Kristian Bjørkdahl, postdoktor ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved UiO
Publisert 14. feb. 2019 18:08 - Sist endra 14. feb. 2019 18:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere