KRONIKK: Økende byråkratisering - en fare for forskningen?

 Jeg drukner i datamaskiner og blanketter og frister og utlysninger som ikke helt passer, og andre, mer byråkratitro systemer som bestemmer hva jeg skal bruke dagen til, skriver Uniforum-skribent og medisinprofessor Johanne Sundby ved UiO.

Johanne Sundby ser rett mot fotografen

KOSTE MEG:– Før underviste og forsket jeg mest. Jeg lagde undervisningsmateriale, snakket med studentene, koste meg på kateteret der jeg faktisk syntes jeg fikk god kommunikasjon med de unge. Jeg hadde studenter som banket på kontordøra og snakket om ting de var opptatt av. skriver Uniforum-skribent Johanne Sundby.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Dette er et hjertesukk over tidsbruken i institusjonen der jeg har jobbet så lenge at jeg vet at det har endret seg. Før underviste og forsket jeg mest. Jeg lagde undervisningsmateriale, snakket med studentene, koste meg på kateteret der jeg faktisk syntes jeg fikk god kommunikasjon med de unge. Jeg hadde studenter som banket på kontordøra og snakket om ting de var opptatt av. Noen av dem ble «venner for livet». Jeg drev mye med arbeid i felt og deltok i det virkelige livet – en forutsetning for å drive god samfunnsmedisin.

Jeg er altså så heldig – eller kanskje det bare er dumskap – at jeg har vært på Universitetet i Oslo i nesten tre tiår. Først som student, siden har jeg gått gradene, doktorgrads-stipend og post doktor stipend, jobb som forsker og til sist professor. Fast jobb fikk jeg etter hvert, og forskningsprosjekter har kommet og gått.

Og oppdager at jeg nå, som en litt gammel dame, nesten hele dagen sitter foran en pc, eller løper rundt for å finne noen som kan skrive under på den stadig økende strømmen av dokumenter vi må lage og lagre og laste opp for å få lov å gå fra a til b.

Jeg ser dere og vet at dere finnes!!!

Som så mange andre, bruker jeg nå tiden min på litt forskjellige ting, som å skrive søknader som ikke blir innvilget og skrive dem om igjen, skrive nitide årsrapporter med telling av oppnådde saker  om prosjekter som er innvilget, laste opp publiserte artikler jeg kan få poeng for, lese uferdige tekster fra uferdige studenter og følge endringene i dokumenter som til sist er uleselige i sine regnbuer av fargefonter, og søke diverse instanser om tillatelse til å gjøre det jeg gjør på mange forskjellige, elektroniske skjemaer. Hei datatilsynet og forskdok og dokforsk og helseforsk og etikk og NSD og ombud og postbud og sikre servere: jeg er her. Jeg ser dere og vet at dere finnes!!!

Og jeg lager ark med avtaler med underskrifter på at vi skal gjøre noe sammen. Eller attesterer på en skjerm at noen jeg har et ansvar for – gjerne en student – har gjort det hun har gjort. Eller jeg laster inn halv -og helferdige undervisningsressurser som det heter – til programmer der studenter skal kunne se alt jeg sier og vite alt som skal skje uten å møte meg eller noen andre personlig. Når de faktisk møter, må de fylle ut et skjema på at de har møtt meg også. Og jeg retter oppgavene deres i et annet system. Noen skjemaer tar ikke «klipp og lim», og noen har instruksjoner som er så lange og innviklede at jeg lengter tilbake til telefonkatalogen fra gamle dager.

Sier jeg nei, ber de meg foreslå andre

Eller jeg vurderer det andre gjør sammen med noen fra andre institusjoner, for forsvar av doktorgrad eller håp om stilling, og forfatter vurderinger av kollegaers arbeid innen en frist satt av et sentralt organ som ikke svarer på epost, fordi de sikkert får dobbelt så mange som de hundre jeg får hver dag.  Eller jeg setter meg ned med de uendelige strømmene av tilbud om å levere artikler om ting jeg ikke forsker på eller delta på konferanser om en uke der jeg skal få være hovedtaler om noe jeg ikke vet noe om. Eller jeg får tilbud om å vurdere artikler andre har skrevet, for publisering i ulike tidsskrifter med ulike elektroniske vurderingssystemer. Enten sier jeg ja eller så sier jeg nei. Sier jeg nei, ber de meg foreslå andre. Jeg vet ikke lenger om jeg VIL det. Jeg vet ikke egentlig hva jeg vil lenger. Og jeg finner ikke veien til det jeg faktisk vil gjøre.

Veldig mange synes elektroniske systemer har passord. Og de passordene får ikke være en kombinasjon av bokstaver og tall som gir mening for en aldrende hjerne. De får heller ikke lov å være i bruk over tid. De passordene går så klart i glemmeboken, men man får lov å lage nye. De nye er enda verre enn de gamle, så de går også umiddelbart i glemmeboken. Jeg bruker mye tid på å lage nye passord eller prøve å komme inn på ting som hadde et passord jeg trodde jeg husket.

En gang, for lenge siden, var jeg en nokså god forsker. Jeg hadde gode ideer og greide å gjøre noe ut av dem. Jeg fikk penger til å gjøre det jeg var god på, og jeg skrev til og med noen bøker om det.

Jeg har fremdeles gode ideer. Men jeg drukner. Jeg drukner i datamaskiner og blanketter og frister og utlysninger som ikke helt passer, og andre, mer byråkratitro systemer som bestemmer hva jeg skal bruke dagen til.

Noen ganger blir det bare en kopp kaffe og dagens aviser. På papir. Men jeg skal snart gi stafettpinnen til en ung og sulten en.

Emneord: Medisin, Arbeidsforhold, Forskning Av Johanne Sundby, medisinprofessor ved Universitetet i Oslo
Publisert 27. sep. 2019 11:19 - Sist endra 27. sep. 2019 11:20

Dagens forskerhverdag tatt på kornet...

 

Ellen Karoline Henriksen - 27. sep. 2019 14:13

Vi som fikk vår tid på universitetet i perioden mellom studenteropprøret og byråkratiets overtak har vært ufattelig heldige. Hilsen fra en lettet pensjonist

Harriet Bjerrum Nielsen - 27. sep. 2019 20:15

Jeg er faktisk ikke helt enig. Holder på med både med klinisk relatert og ikke så klinisk relatert forskning her på NTNU og systemene er greie og tjener forskningen. Å få være forsker på NTNU er og har vært en glede! Undervisningsdelen på universitetet synes jeg er mere byråkratisk. Tips; god relasjon til og god opplæring til studieadministrasjonen. Så tåler både de og du at du gjør noen feil av og til.

annems@ntnu.no - 28. sep. 2019 17:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere