KRONIKK: Advarer mot økende skillelinjer mellom studenter fra rike land og studenter fra Sør

K R O N I K K

Mens vi jubler over nye kvoteplasser – noe som viser at lobbyvirksomhet nytter, rett og slett også på bakgrunn av mitt siste innlegg her i Uniforum - – vil jeg gjerne utdype noen utfordringer som kan komme.

Da skal vi ikke se bort fra at kapasitetsbygging i forhold til kandidater fra samarbeidsland i sør er nødvendig, viktig og kan gi bærekraft og vekst også i lavinntektsland. Men det kan midlertidig koste oss litt. Selvsagt synes jeg at det er utgifter vi kan ta på oss, så rike som vi er her i Norge sammenlignet med de vilkårene våre forskerkollegaer i Sør står overfor – men i disse tider der alt skal telles, budsjetteres og innkalkuleres får vi stadig melding om at «det der taper vi penger på».

Dessuten har mange av studentene i Sør et dårligere grunnlag for å skrive akademisk, selv om de kan alminnelig engelsk godt nok

Forskerstudenter fra Sør bruker av og til lengre tid på alle prosesser som skal til for å få gjort feltarbeid: skal prosjektet selv foregå i Sør, må man ha etiske og forskningsbaserte tillatelser fra både Norge og eget land. Ting tar tid. Dessuten har mange av studentene i Sør et dårligere grunnlag for å skrive akademisk, selv om de kan alminnelig engelsk godt nok. Vi må huske på den enormt tilgjengelige mengden av informasjon vi her er vokst opp med, kjempegode barnebøker, god allmenn litteratur og faglitteratur, mye film og TV på originalspråk, god språkopplæring og rett og slett gode pedagogiske metoder i mange av våre  skoler. Som veileder for studenter fra Sør har vi ofte behov for språkvask. Det har en del norske studenter også, men våre lavbudsjettstudenter har ingen ekstra midler.

Det mest utfordrende er likevel publisering. Vi snakker mye om å publisere i åpne kanaler og tidsskrifter. Det er helt flott at alle kan få tilgang på det som publiseres. Men «open access» betyr ikke at det er gratis. Å publisere i tidsskrifter er ikke gratis for forskeren, ofte kommer det en regning på 10-20 000 per artikkel, altså opp til 60 000 kroner for tre artikler til en doktorgrad. Tilbudene på å publisere i gode og mindre gode tidsskrift er jo der, men prisen er noen ganger svært høy. Jeg jobber en del som redaktør og oftere som fagfelle-vurderer for artikler, og alt det arbeidet er mer eller mindre gratisarbeid for forlagene. Hvis jeg får en «gratisartikkel» som takk, må jeg gi den til mine mindre bemidlede studenter. Vi pusher på for å få publisert mer, slik at i den grad institusjonen selv har satt av penger til å støtte publisering i slike tidsskrifter, er midlene allerede brukt opp i mars……

Det er også viktig at vi stiller en arbeidsplass – kontorplass – til disposisjon

Når vi får nye studieplasser knyttet opp mot samarbeidsavtaler med institusjoner i Sør, er det viktig at slike utgifter kalkuleres inn. Det er også viktig at vi stiller en arbeidsplass – kontorplass – til disposisjon. Studenter fra Norge og rike land – med god finansiering – får ofte eget eller delt kontor. Studenter fra Sør, med dårligere finansiering, må ofte ta til takke med en delt lesesalsplass. Slike ulikheter skaper skillelinjer mellom de rike fra nord og de mindre rike fra sør, skillelinjer som til syvende og sist kan telles inn som lettere rasistiske.

Jeg ønsker nye studenter fra Afrika og Sør-Asia hjertelig velkomne til våre engelskspråklige studieprogrammer, og håper de blir tatt vel imot. Og når det stunder mot jul, tenker jeg at noen av oss kanskje kan vise dem i praksis hva vår midtvintersfeiring også kan romme: kanskje noen studenter eller ansatte har plass til en som ikke har råd til å reise hjem – ved sitt julebord?