KRONIKK: Globalisering, internasjonalisering og kunnskap om verden utenfor Norge

Med uro ser jeg at samarbeid og kapasitetsbygging med de svakeste landene er prioritert ned. Vi mistet NORAD-stipendprogrammene og kvotestipend, og nå ser vi nesten ingen afrikanske studenter på våre engelskspråklige studieretninger, skriver Uniforumskribent Johanne Sundby.

To afrikanske menn og ei norsk kvinne står inne på et sykehus i Gambia

I FELTEN: Medisinprofessor Johanne Sundby samtaler med helsepersonell i Gambia. Nå frykter hun at samarbeid og kapatitesbygging med de svakeste landene blir prioritert ned, skriver hun i denne kronikken.  (Foto: Camilla Smaadal, Apollon)

K R O N I K K

Vi er enige om at verden har rykket nærmere innpå oss og at de største utfordringene på kloden i dag må finne globale løsninger. Kunnskapsbehovet og tilfanget i verden utenfor Norge er enormt, og det er ikke all kunnskap som kan hentes fram ved å samarbeide med (de andre) toppuniversitetene i den vestlige delen av kloden.

Mange av problemene man må finne løsninger på, er knyttet til fattigdom, mangel på miljøbevissthet, store befolkningsendringer, endret sykdoms- og dødelighetsmønster, klimaendringer og værforandringer som virker inn på helse, jordbruk og matproduksjon. Flere og flere bor i overfylte storbyer som vokser raskt og som ikke er planlagt for så stort befolkningstrykk. Utrolig mange befolkninger er på vandring, enten innad i landet de kommer fra, til naboland, eller noen ganger – til våre land.

Moderne universiteter bør ta høyde for dette, og gjøre forskningsmessige sprang for å finne bedre løsninger på de store utfordringene. Det betyr at de vanlige profesjons- og metodemiljøene må se opp fra sine egne laboratorier og forsøke å forstå hvordan ting henger sammen, både på makro og mikronivå. Det betyr også at vi som universitet må ta på oss oppgaven med å bygge kunnskapsbasert kapasitet der lokale krefter må med for å identifisere årsaker til problemer – og løsninger.

Det gir sikkert bra toppforskere, men trenger vi bare det?

På mange måter kan man si at internasjonalisering, globalisering og internasjonalt samarbeid har jobbet langs ulike akser. På UIO har vi hatt noen sterke miljøer (for eksempel i utdanning, befolkning, informatikk, og helse) som har bred kunnskap om de fattige landene i verden (internasjonale spørsmål handler ofte om det vi før kalte u-land). Globalisering kan beskjeftige seg med globale styringsstrukturer (global governance, global security), men får man ikke grep om hvordan dette settes i verk lokalt, er man like langt. Internasjonalt samarbeid har for vår del ofte vært begrenset til industrialiserte lands toppuniversiteter, helst engelskspråklige. Det gir sikkert bra toppforskere, men trenger vi bare det?

Med uro ser jeg at samarbeid og kapasitetsbygging med de svakeste landene er prioritert ned. Vi mistet NORAD-stipendprogrammene og kvotestipend, og nå ser vi nesten ingen afrikanske studenter på våre engelskspråklige studieretninger. Programmer som fostret konkret felles orientert forskningssamarbeid mellom universiteter i sør og fagmiljøer i nord,  er bygget ned, og erstattet med mer generelle universitetssamarbeid. Miljøer som utdanner studenter fra land der det å krabbe på utdanningsstigen er noe tyngre enn for dem som kommer fra vår del av verden, blir redusert, stripet for finansiering, nedprioritert. Universitetets mantra er «talenter», «de beste» «elite». Ja, det er okay det og. Men vi må ha mer. Vi må ha dem som kan samarbeide på tvers, som tenker globalt og internasjonalt, som kan delta i et «internasjonalt klasserom» der ideer og løsninger kan brytes i dialog med ulike folk, vi trenger folk med kunnskap om verden utenfor stuevinduet, vi trenger brobyggere på tvers av kulturer.

Nylig fikk jeg den glede å treffe rektor på Pretoria Universitetet i Sør-Afrika.  Da jeg begynte å jobbe i det landet var det symbolet på hvit apartheidtenking, nå er det ett av de mest progressive universitetene jeg har hørt om, med tydelige visjoner for hva som trengs for å møte fremtiden. Det tok dem 25 år.

Jeg er for at vi oppretter en globaliserings- og internasjonaliseringspris

Vi har i Oslo et stort, rikt utrustet universitet med godt fotfeste i Norge. Vi har viktige miljøer med internasjonal orientering som burde løftes fram, kanskje organiseres på tvers av fakulteter og institutter; Miljø, helse, sikkerhet, menneskerettigheter, informasjonssystemer. Kunnskap om å iverksette ting på grasrotplan og forankre det i globale strukturer. Mangfold og levedyktighet. Universitetet – det er oss – må løfte hodet og tenke nytt! «Best i verden» er ikke best om vi ikke er best på å løse de problemene verden faktisk bærer på, over hele kloden.

UIO har flere priser å dele ut. Jeg er for at vi oppretter en globaliserings- og internasjonaliseringspris. Det hadde satt temaet på kartet.

 

Av medisinprofessor Johanne Sundby
Publisert 23. okt. 2019 04:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere