KRONIKK: Flagget som svir

Sør-Korea krever at det skal forbys å bruke det japanske orlogsflagget under OL i Tokyo neste år. Harry Solvang som er professor i japansk ved Universitetet i Bergen, forklarer i denne kronikken hvorfor.

En mann sitter ved sitt skrivebord og slår ut med hendene

VEKKER MINNER: Den konkrete flaggsaken ble utløst da den koreanske olympiske komiteen i august i år rettet en henvendelse til den tilsvarende japanske, med en anmodning om å forby det japanske orlogsflagget under OL. Dette fordi det hos koreanere vekker minner om Japans imperialistiske og militaristiske fortid, skriver professor i japansk, Harry Solvang i denne kronikken.

Foto: Universitetet i Bergen

K R O N I K K

Sør-Koreas krav om å forby det japanske orlogsflagget under OL i Tokyo neste år er enda en påminnelse om at sårene fra den japanske koloniperioden ennå ikke er leget. Kravet kommer på toppen av en rekke uoverensstemmelser mellom de to asiatiske økonomiske stormaktene, og må forstås mot en slik bakgrunn. Vesentlig er det å kjenne til at Japan annekterte Korea (dagens Sør- og Nord-Korea) i 1910 og styrte området helt frem til 1945. Det er nemlig det japanske styret i denne perioden som ligger under uoverensstemmelser som har preget forholdet mellom de to landene i moderne tid, og som med jevne mellomrom kommer til overflaten.

Selv om japanerne bygget fabrikker og infrastruktur og i en viss forstand bidro til å utvikle Korea, overskygges dette av overgrepene koreanerne ble utsatt for. De måtte for eksempel ta japanske navn og bruke japansk språk, men det som mer enn noe annet bidrar til at koreanerne ikke klarer å glemme eller forsone seg med denne fortiden kan sammenfattes i de to nøkkelordene tvangsarbeid og sexslaveri. Dette er spesielt relatert til 2. verdenskrig, da mange koreanske menn var tvunget til å kjempe sammen med de japanske soldatene. Andre koreanske menn ble sendt til Japan for å arbeide i den japanske krigsindustrien, ofte i gruver. Mange ble tvunget til å jobbe i japanske fabrikker i Korea. I tillegg ble mange koreanske unge kvinner sendt (tvunget eller lokket) til japanske militærleire og garnisoner, for å betjene de japanske soldatene seksuelt.

Det er umulig å nøyaktig tallfeste hvor mange koreanere som var utsatt for slike overgrep. Det store poenget er uansett hvordan disse ble behandlet etter annen verdenskrig. Et stadig tilbakevendende stridsspørsmål er tolkningen av avtalen fra 1965, da diplomatiske forbindelser ble opprettet mellom de to landene. Mens Japan innrømmet Sør-Korea lån og økonomisk hjelp på 800 millioner dollar og siden har hevdet at avtalen er endelig og ugjenkallelig, har Sør-Korea en annen tolkning. Kravet om at Japan også må kompensere koreanere som var utsatt for overgrepene på individuell basis, har med årene økt i styrke.

Statuen står der fortsatt, og flere er kommet til i andre sør-koreanske byer

Selv om Japan i 2015 gikk med på å betale til et fond som skulle understøtte de gjenlevende sexslavene samtidig som statsminister Abe kom med en unnskyldning til kvinnene, ble kompensasjonen av flere grunner aldri utbetalt. For det første stilte Japan som betingelse at Sør-Korea skulle sørge for å fjerne en statue som var plassert like foran den japanske ambassaden i Seoul og som symboliserer en sexslave. Statuen står der fortsatt, og flere er kommet til i andre sør-koreanske byer. For det andre ble avtalen kritisert av talsmenn for de gjenlevende sexslavene, fordi den ble inngått uten å konsultere de involverte selv. Den sør-koreanske regjeringen annullerte så avtalen i 2018.

Kravene om erstatning for tvangsarbeid nådde sitt foreløpige høydepunkt i fjor, da Sør-Koreas Høyesterett beordret to japanske konsern (Mitsubishi og Nippon Steel) å betale erstatning til ofre – for den mentale belastningen de var utsatt for gjennom tungt arbeid og elendige arbeidsvilkår. Firmaenes eiendeler er tatt beslag i, men ennå ikke omsatt til likvide midler. Mer enn noen annet har denne saken satt i gang en slags «øye for øye, tann for tann»- kjedereaksjon, med gjensidig boikott av varehandel, redusert studentutveksling, kansellerte fly og fall i turisme, eksportrestriksjoner og ekskludering fra hvitlister som resultat. De bilaterale båndene er tynnslitte, og forholdet mellom de to landene er nå sannsynligvis på sitt laveste nivå siden 1965. Striden om det japanske orlogsflagget er nettopp et symbol på det betente forholdet.

Den japanske olympiske komiteen har ikke uventet avvist henvendelsen

Den konkrete flaggsaken ble utløst da den koreanske olympiske komiteen i august i år rettet en henvendelse til den tilsvarende japanske, med en anmodning om å forby det japanske orlogsflagget under OL. Dette fordi det hos koreanere vekker minner om Japans imperialistiske og militaristiske fortid, og derfor ikke passer i en setting som OL – hvor fred og forbrødring er i fokus. Siden har den koreanske nasjonalforsamlingen vedtatt en resolusjon som gjentar kravet fra den olympiske komiteen. Den japanske olympiske komiteen har ikke uventet avvist henvendelsen, og påpeker at flagget ikke er et politisk propagandaredskap og at bruken er utbredt i Japan.

Merk at det ikke er det offisielle japanske flagget, som er hvitt med en rød sol i midten, som er gjenstand for striden. Orlogsflagget har likheter, men fra solen strekker det seg 16 røde stråler. Flagget har en lang historie; det ble opprinnelig brukt av føydale krigsherrer i Edoperioden (1603–1867) og ble adoptert som flagget til den keiserlige arme i 1870 – deretter av den keiserlige marinen i 1889. Frem til 2. verdenskrig sluttet var altså flagget symbolet på japansk okkupasjon og militær tilstedeværelse utenlands. Siden 1954 og frem til i dag har flagget vært brukt som orlogsflagg av de maritime japanske selvforsvarsstyrkene.

At bruken av orlogsflagget er utbredt i Japan, er en sannhet med modifikasjoner. Riktignok figurerer flagget på logoer til enkelte japanske firmaer og deres produkter, og fiskefartøyer heiser gjerne flagget før de drar ut på fiskefeltene – noe som skal symbolisere håpet om god fangst. I hverdagslivet er flagget lite i bruk. Når de 120 000 japanerne som for et par uker siden sto langs paraderuten for å hylle det nye keiserparet, viftet de alle med det offisielle flagget. Muligens bortsett fra noen ytterliggående japanske nasjonalister som heller hevet orlogsflagget, slik de ellers er kjent for å gjøre ved sine fremmedfiendtlige parader og mønstringer.

Den internasjonale olympiske komité, som også er blitt anmodet om å legge ned forbud mot bruken av flagget, har foreløpig heller ikke gått med på Sør-Koreas krav, og vil ikke forby bruken så lenge det ikke brukes til politiske formål. En slik bruk vil være i motstrid med det olympiske charter, som forbyr politisk, religiøs eller rasemessig propaganda.

Slike fans er gjerne uten kunnskaper om moderne japansk historie

Nå er det ikke slik at flagget er tenkt å vaie fra flaggstenger ved arenaene for de ulike arrangementene; der vil det offisielle flagget henge. Det er likevel sannsynlig at japanske fans vil bringe med seg flagget inn på arenaer og vifte med det for å heie på japanske utøvere. Slike fans er gjerne uten kunnskaper om moderne japansk historie, og har ikke annen hensikt enn å hjelpe sine landsmenn til heder og medaljer. Problemet er at for koreanere og andre som var utsatt for japanernes gjerninger under 2, verdenskrig, vekker et slikt flagg vonde minner.

Foreløpig er Sør-Korea alene om sitt krav. Bevegelsen som er igangsatt, kan meget vel spre seg til andre land som også fikk erfare brutaliteten til de japanske styrkene under 2. verdenskrig. Dersom så skjer, kan den internasjonale olympiske komiteen føle seg tvunget til å gripe inn. Følgene kan man bare ane.

Emneord: Japan, Asia Av Harry Solvang, professor i japansk, Universitetet i Bergen
Publisert 4. des. 2019 16:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere