UiO må fortsatt gjøre det mulig å studere for studenter fra fattige land

Hvis UIO ønsker å internasjonaliseres, eller fortsette å være et universitet som jobber med solidaritet og bærekraft, må man ta disse problemstillingene inn over seg, gjøre det fortsatt mulig å studere her selv om man kommer fra et fattig land. Det skriver medisinprofessor Johanne Sundby i denne kronikken.

SÅ Å SI INGEN: Vi pleide å ha opptil 40% studenter fra Afrika og Sør-Asia på vårt globale helseprogram, nå har vi så å si ingen. Det er også færre stipender til rådighet for deltagelse fra Sør på vår internasjonale sommerskole, skriver medisinprofessor Johanne Sundby i denne kronikken.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Universitetet i Oslo bør være et universitet som tar bærekraftsmålene på alvor, stiller seg solidarisk med fattige land og ditto universiteter som ikke har nok ressurser enda, og som er opptatt av global kompetanseheving. I de årene jeg har jobbet på UiO  - og det begynner å bli temmelig mange - har dette vært mulig. Vi har hatt flere masterprogrammer på engelsk, der problemstillinger knyttet til utvikling, internasjonale forhold, global helse og utdanning, og kapasitetsbygging har vært viktige.

Satsingene på internasjonale forhold har også vært støttet med programmer i Forskningsrådet; Helse og befolkning i utviklingsland, Utviklingsveier i Sør, Nordglobal, Globvac, og andre. Kapasitet på globalisering er etablert, og det finnes solide fagmiljøer. De er ikke de sterkeste på UIO, men de er der. Gjennom disse, og gjennom kapasitetsbyggings-programmer som NUFU og NORADs stipendprogram har kompetansen også vært mulig å overføre til de som trenger den mest, skjøre, nye akademiske programmer i land i Afrika og Asia.

 Svært mange av våre uteksaminerte kandidater jobber i betydningsfulle stillinger i hjemlandene sine

Men etter at en av de viktigste finansieringsordningene for kapasitetsbygging; kvotestipendene; opphørte er det stadig færre studenter å se fra de landene som er lavest på oversikten over GDP. Vi pleide å ha opptil 40% studenter fra Afrika og Sør-Asia på vårt globale helseprogram, nå har vi så å si ingen. Det er også færre stipender til rådighet for deltagelse fra Sør på vår internasjonale sommerskole. Disse læringsarenaene har alltid tilstrebet det globale klasserommet og kapasitetsbygging for lederjobber i hjemlandet. Det har vi fått til. Svært mange av våre uteksaminerte kandidater jobber i betydningsfulle stillinger i hjemlandene sine.

Vi – altså de av oss som jobber med helse - har utdannet dekaner og professorer i sykepleie i Malawi, professorer i folkehelse i Mosambik, helsedirektører i Gambia, forskere i Myanmar, Sudan, Etiopia, Nepal og Palestina, HIV/AIDS forskere i Tanzania, og mange andre viktige akademiske ledere. Dette har vært viktige nøkkelpersoner også i det å finne samarbeidspartnere for videre globalt rettet forskning. Vi har god kontakt med de tidligere studentene våre, især de som har tatt en PhD hos oss. Noen få av dem har faktisk fått nøkkelstillinger i akademia her i Norge også. Det er fint, våre miljøer trenger gode og integrerte perspektiver fra Sør.

Felles for de nye programmene er at de ikke støtter et helt akademisk løp på universitetet vårt

Men ting endrer seg. Kvotestipendordningen har opphørt. Nufu er nedlagt, og vi har fått andre programmer. Felles for de nye programmene er at de ikke støtter et helt akademisk løp på universitetet vårt. Vi har nå flere utvekslingssstudenter på deltid, men de er mer omstendelige å administrere, og gir heller ikke den solide og grundige utdannelsen som heltidsstudenter får. For mange av dem er det svært problematisk å finne finansiering til den delen av utdanningen sin som de må ta i eget land, og det er mangel på faglige plattformer, veiledere, stipender, eksamensordninger og rutiner for høyere akademisk utdanning. Akkreditering tar tid.

 

Jeg kommer akkurat fra to disputaser fra vårt miljø – på samme dag og i samme fagfelt. Begge stipendiatene har hatt Forskningsrådsfinansiering og begge har gjort feltarbeid i fattige områder i rurale Afrika. Den ene har norsk forankring og den andre afrikansk. Det er strålende at en afrikansk stipendiat kan konkurrere om og få norske stipend. Men det ulike ståstedet til de to likeverdige stipendiatene er til å ta og føle på. Den ene har råd til disputasfest, den andre ikke…… Den ene har fått seg jobb, den andre ikke.

Det vi også oppdager, er at det er blitt mye, mye vanskeligere å bli tatt opp på universitetet vårt. Institusjonell skepsis og behov for akademiske forsikringer gjør at prosesser som før var greie, nå drar veldig ut i tid. Vi har veldig strenge språkkrav. Problemet er at de språktestene som kreves er dyre, vanskelig tilgjengelige og kommersielle. Noen land vi samarbeider med, kan ikke tilby slike tester i det hele tatt. På den måten går ellers gode kandidater glipp av studieplasser. Vi skal stille språkkrav, men det er kanskje på tide å lage våre egne språktester, og gjøre dem tilgjengelige for ubemidlede studenter?

Hvis vi vil at folk fra fattige land skal studere her, er det ikke urimelig at vi hjelper litt til

Det er også et tidsaspekt. Vi har en søker som har fått ekstern finansiering og som har fått godkjent sin vitenskapelige prosjektbeskrivelse og har veileder, men det har gått over ett år for å få alt det "andre" på plass, for eksempel NOKUT-sertifisering. Har vi hatt problemer før med at folk uten studiekompetanse har fått studieplass her hos oss? Ja kanskje noen få? Men det gjør altså at kompetente folk heller ikke får innpass. Dessuten klages det over at man ikke har "nok midler", altså at det å ta opp eksternt finansierte studenter har en merkostnad-følge. Ja, det koster å utdanne folk.  Hvis vi vil at folk fra fattige land skal studere her, er det ikke urimelig at vi hjelper litt til. Vårt kostnadsnivå her er skyhøyt. Men vi HAR midler.

I mellomtiden – mens vi venter på den byråkratiske kverna - mister studenter kanskje den finansieringen de faktisk har fått. Merutgiftene for oss, f. eks trykking av doktorgraden, betaling av opponenter osv. kan vi sikkert klare. Kvotestipendet var såpass lavt at det faktisk ikke dekket de utgiftene studentene hadde. Men kan vi tenke nytt? VIL vi ha studenter fra land med svak økonomi eller ikke?

Hvis UIO ønsker å internasjonaliseres, eller fortsette å være et universitet som jobber med solidaritet og bærekraft, må man ta disse problemstillingene inn over seg, gjøre det fortsatt mulig å studere her selv om man kommer fra et fattig land. Og legge til rette for mindre økonomisk diskriminering av de som er mest ubemidlet.

 

 

 

 

 

Emneord: Internasjonalisering, Medisin, Afrika, Asia, Latin-Amerika Av Johanne Sundby, medisinprofessor, UiO
Publisert 10. mai 2019 11:18 - Sist endra 10. mai 2019 11:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere