Feiret 132 nye doktorer

Det er lite som gleder meg mer enn våre kreeringsseremonier. Universitetets kjerneoppgaver er forskning, utdanning og å ta kunnskapen vi erverver i bruk. Det er det vi har feiret torsdag 6. juni. For våre doktorer er en viktig kraft i så måte!

Prorektor Gro Bjørnerud Mo og rektor Svein Stølen markerer UiOs årsfest med å spise kake

DOKTORKREERING: I går kreerte Universitetet i Oslo 132 doktorer. - Det er lite som gleder meg mer enn våre kreeringsseremonier, skriver rektor Svein Stølen. På bildet feirer han og prorektor Gro Bjørnerud Mo UiOs årsfest i 2018. (Arkivfoto)

Foto: Ola Sæther

Universitetet i Oslo skal endre Norge og verden. Universitetet i Oslo har endret Norge og verden i mer enn 200 år. Den første doktorgraden ble forsvart i 1817. Det er mulig noen synes egen disputas var stressende, men jeg tror vi kan være enige om at det var verre før! Disputasen til Norges første doktorand varte i hele ti timer. Det kan ha hatt en sammenheng med at det var tretten opponenter til stede. Og at det hele foregikk på latin.

Ti timer med grilling på latin kan vel ta luven fra selv den mest engasjerte akademiker. Det ble også stotret en hel del, ettersom ikke alle opponentene behersket latinen like godt. Det hele ble nedtegnet av en tilskuer. I dagboken sin skrev han blant annet at han «måtte gjøre seg et ærende ute for å forkorte seg den jammer.»

Men, til tross for en noe utilgjengelig disputas, bidro Norges første doktorand, Frederik Holst, med tiden til å reformere datidens psykiatri, fattigvesen og fengselsvesen. Hans arbeid fikk stor betydning for de svakeste i samfunnet, og bedret deres livsvilkår betraktelig. Han reiste rundt i Europa i flere år for å lære, og hentet hjem nye og radikale ideer om hvordan nasjonen skulle organisere et helsevesen, og hvordan man burde behandle både syke og kriminelle. Snakk om å gjøre en forskjell gjennom egen forskning!

Vissheten om at universitetet ville ha en viktig rolle i samfunnet var bakgrunnen for at nordmenn kjempet så intenst for opprettelsen av et eget universitet. Vi blir fortsatt forstått som svært viktige. Politikere, arbeidsliv og embedsmenn og kvinner verden over henvender seg stadig hyppigere til universitetene fordi det er et så stort behov for kunnskapen vi kan bidra med. 

Vi har tatt, og tar fortsatt, vår samfunnspakt på største alvor.

Vi arbeider i disse dager intenst med en ny strategi for UiO, Strategi2030. UiOs ansvar for å fremme fri kritisk tenkning, søken etter sannhet, forståelse og erkjennelse er vår verdimessige grunnmur. 

Vår institusjonelle frihet, vår autonomi, er avgjørende og sterk, selv om vi ser mørke skyer på himmelen. Vi ser et politisk ønske om å legge ned kjønnsforskningen i Ungarn. Nigel Farages signaliserer at han vil legge ned Europastudier på britiske universiteter, dersom han skulle komme til makten. Dette skremmer. Autonomien er selve forutsetningen for den akademiske friheten, som i Norge er lovfestet.

Den akademisk frihet er en frihet til å gjøre noe, ikke fra å gjøre noe. Med akademisk frihet følger også et ansvar. Vår autonomi er gitt oss av folket. Universitetene må derfor opptre på en slik måte at vi ikke mister folkets tillit. Det er en autonomipakt, og i tråd med denne må universitetene bruke sin frihet til å delta i arbeidet med å svare på samfunnets store spørsmål. Forventningene fra universitetets indre er konsistente med denne pakten; det er et ønske fra kollegaer og studenter om at UiO skal være en tydelig samfunnsaktør som for eksempel bidrar til å belyse og løse problemer knyttet til de store globale utfordringene vi står overfor. Og vi har et stort ansvar!

På samme måte som mine slektninger på et karrig småbruk i indre Sogn satte sin ære i å gi fra seg et gårdsbruk som var bedre enn det de en gang i tiden overtok, hviler det et lignende ansvar på enhver ny generasjon. Vi må sette vår ære i å tenke mer på kommende generasjoner enn på oss selv, i å overlevere til neste generasjon en jord, et samfunn, i bedre stand enn den vi selv overtok. Derfor står bærekraft frem som den store agendaen for universiteter verden over i dag. 

Og da kan vi jo spørre oss! Hva ser vi av samfunnsengasjement og kunnskap for en bedre verden blant dagens nye doktorer?

Jeg kan love at det ikke er lite. De bidrar kollektivt til de fleste av FNs bærekraftsmål. Jeg er sikker på at vi kunne arrangert mang en rundebordskonferanse om viktige tema og av stor allmenn interesse.

En kunne handlet om klima: Oskar Landgren har utviklet klimamodeller som kan peker mot at polare lavtrykk i Norskehavet blir mindre vanlig på høsten. Sigrid Hohle har på sin side studert hvordan folk oppfatter klimamodellørenes konklusjoner - deres sansynlighets-utsagn. Hva er forskjellen på over 50 prosent og under 70 prosent sannsynlighet? Hvordan forstår folk flest dette? Hva dette betyr for hvordan vi selv velger å handle blir et naturlig neste spørsmål. Dersom vi vet - vil vi handle? Jeroen Rinders drøfter moralske dilemmaer som dette: Forestill deg en arbeidsgiver som verdsetter likestilling, men som ubevisst undervurderer kvinnelige søkere ved intervju. Hvordan jobber vi med oss selv for å stå støtt i verdispørsmål som dette? Eksempelet kan også være klima: Klimakrisen er et faktum. Vi vet det! Hva betyr denne erkjennelsen for vår egen handling? 

Jeg kunne valgt andre temaer hvor vi, basert på de nye doktorenes studier, kunne arrangert rundebordkonferanser; likestilling, fred og konflikt, Europas utvikling, teknologiske nyvinninger, kunnskapsgrunnlaget for styrket utdanning. Universitetet vårt er i sannhet et breddeuniversitet. Og selv om jeg her nevner fagområder og temaer vi alle kan forholde oss til, så skal vi slett ikke undervurdere viktigheten av den helt grunnleggende forskningen. Vi skal være relevante i dag, men også i morgen og om 10 år – 20 år. Derfor må vi også tåle at vi ikke alltid ser «anvendbarheten» i et samtidsbilde. Kunnskapssankingen tar tid. Det er jo den frie tanke som oftest genererer disruptive endringer. Denne forståelsen av hvordan kunnskap utvikles må vi bevare og styrke.

Våre nye doktorer tar med seg kunnskapen de har skapt ut i andre deler av samfunnet. Jeg håper at den utdannelsen og de erfaringene de bringer med seg fra UiO, gjør dem til ambassadører for fri kritisk tenkning, søken etter sannhet, forståelse og erkjennelse. Til drivere for endring og fornyelse, til drivere for en bærekraftig samfunnsutvikling.

Vi er stolte over at vi i dag markerer at 132 nye kandidater har fullført den høyeste utdannelsen et universitet kan gi, og det ved Norges beste universitet. Vi takker for innsatsen og gratulerer alle med dagen og med bragden!

Emneord: Doktorgrader, Seremoniar, Akademisk frihet Av Svein Stølen, rektor ved Universitetet i Oslo
Publisert 7. juni 2019 09:50 - Sist endret 7. juni 2019 09:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere