Skyting, drap og "svenske tilstander"

Hvis gjengkriminaliteten, skuddvekslingene og drapene hadde skjedd i overklasseområder som Täby eller Östermalm, tror jeg politiets mottiltak for lengst ville vært satt inn på en helt annen måte. Det tror Uniforum-skribent Sigurd Allern, som i denne kronikken analyserer begrepet "svenske tilstander."

NORDISK KRIM: Uniforum-skribent Sigurd Allern har sett nærmere på begrepet "svenske tilstander" i Norden og funnet resultater som vil virke overraskende for mange.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Oppgjør med skytevåpen mellom unge, kriminelle menn i Sverige var i 2017 mange, hensynsløse og blodige. Gjengene slåss om narkotikarevirer, penger og ”ære”. Hevnoppgjør avløser hevnoppgjør. Antallet døde i fjor var ifølge SVT Nyheter 42 personer, mens 135 ble skadet. Det nye året har blitt innledet med nye skyteepisoder, der nye liv gikk tapt. De fleste av ofrene er i likhet med drapsmennene livsstilskriminelle, men også andre rammes. I de mest utsatte drabantbyområdene, der det bor svært mange med innvandrerbakgrunn, sprer skytingen skrekk i lokalmiljøet. Lokale forretningsfolk og servicepersonell trues.

Voldstrusler og mer direkte angrep rettes dessuten mot politi og helsepersonell. ’Svenske tilstander’ heter sånt på medienorsk, og ondets rot er ifølge denne forklaringsmodellen at Sverige har tatt imot langt flere innvandrere og asylsøkere enn nabolandene.

Ikke Sverige som topper drapsraten i i forhold til folketallet

La meg utvide dette perspektivet gjennom et kriminologisk sidesprang. Den som leser internasjonal drapsstatistikk, vil fort finne ut at Norden og de fleste land i Vest-Europa har lite vold med dødelig utgang sammenlignet med de fleste andre områder i verden. FNs rapporter om drapsrater i forhold til folketallet har gjentatte ganger påvist dette. Hvis vi ser på de nordiske land isolert, er det imidlertid ikke Sverige som topper drapsraten i forhold til folketallet, det er Finland, et land som har ført en ekstremt restriktiv innvandringspolitikk.

Det finske innenriksministeriet kommenterer på sin hjemmeside at denne forskjellen i forhold til de nordiske naboland i all hovedsak skyldes forbrytelser knyttet til alkoholbruk, og drap blant utslåtte, alkoholiserte menn. Sosiale forhold og fylla har, kort fortalt, det meste av skylda. Trøsten ser ut til å være at situasjonen i de baltiske nabolandene – og Russland – tross alt er mye verre. Norge har på sin side – med unntak for Utøya-massakren i 2011 – en av de laveste drapsratene i verden.

Den svenske kriminologen Jerzy Sarnecki har (blant annet i et intervju med Dagbladet i 2016) pekt på at de mest typiske formene for dødelig vold i Norden faller i tre hovedgrupper: 1) Fylleslagsmål blant menn, som ofte ender med knivdrap. 2) Drap på kvinner, der motivet ofte er sjalusi. 3) Gangsterdrap. Unge menn fra dårlige sosiale forhold i drabantbyene slutter seg sammen og skyter på hverandre. Motivet er ofte knyttet til narkotikahandel og opprettholdelse av ”respekt”.

Verken fattigdom, trangboddhet, arbeidsløshet eller innvandrerbakgrunn fører i seg selv til kriminalitet

I Sverige har de to første formene for drap minket gjennom de siste tiårene, mens gangsterdrapene har økt påtakelig, spesielt de senere årene. Gjengvolden domineres av unge menn fra fattige familier med innvandrerbakgrunn. En rekke kriminologiske undersøkelser (fra 1970-tallet og fram til vår tid) viser også at dette er en befolkningsgruppe som generelt er overrepresentert i den svenske kriminalstatistikken. At problemstillingen er fortiet av samfunnsforskerne er derimot en propagandistisk myte.

Årsakene til denne overrepresentasjonen er, som også norske undersøkelser har vist, et annet og mer sammensatt spørsmål. Verken fattigdom, trangboddhet, arbeidsløshet eller innvandrerbakgrunn fører i seg selv til kriminalitet. Derimot gjør slike forhold rekrutteringen til kriminelle miljøer lettere, spesielt blant menn med svake sosiale røtter i det svenske samfunnet. En omfattende kohortstudie (Hällsten, Szulkin og Sarnecki, 2013) tok utgangspunkt i 63 000 ungdommer som gikk ut av grunnskolen i 1990–93. Disse ungdommene ble senere fulgt i forhold til ulike kriminalitetsregistre fram til de ble 30 år. Her ble det tatt hensyn til en rekke kontrollvariabler, blant dem deres fødeland, landet foreldrene kom fra, samt sosial klassetilhørighet, inntekt, arbeid/arbeidsløshet og bosted.

Før disse sosiale faktorene ble tatt hensyn til, ble det registrert en dobbelt så høy forekomst av kriminelle forhold blant dem som var født i utlandet sammenlignet med dem som var født i Sverige av svenskfødte foreldre. Etter at kontrollfaktorene ble tatt hensyn til (dvs. at en sammenlignet individer som levde i lignende sosioøkonomiske forhold), forsvant forskjellen helt for kvinnene, mens den minsket 50-75 prosent for mennene, avhengig av hvilket mål på kriminalitet som ble anvendt.

Konklusjonen er tydelig: Selv om andre forhold også kan spille inn, ser den viktigste faktoren ut til å være ulikheter i sosioøkonomiske oppvekstvillkår i dagens Sverige. Klasseskillene er skarpe. I mange oppvekstmiljøer fungerer ikke integrasjonen, og skolen fungerer her mer som en oppbevaringsplass enn en utdanningsinstitusjon. Spesielt gjelder dette for unge menn.

Slike sosiale fakta er ikke noe argument mot kravet om en sterkere politiinnsats mot gjengkriminaliteten eller skjerpet lovgivning. Den langvarige, men relativt vellykte innsatsen mot de kriminelle nettverkene som tidligere tyranniserte industribyen Södertälje, viser betydningen av å anvende de ressursene og maktmidlene loven gir politiet muligheter til å bruke. At deler av den politiske venstresida, nærmest som en politisk ryggmargsrefleks, har berøringsangst for alle typer krav som kan knyttes til lov og orden, representerer en misforstått radikalisme som spiller ballen rett i hendene på reaksjonære, innvandringsfiendtlige miljøer. Hvis gjengkriminaliteten, skuddvekslingene og drapene hadde skjedd i overklasseområder som Täby eller Östermalm, tror jeg politiets mottiltak for lengst ville vært satt inn på en helt annen måte.

Også det handler om klassepolitikk: tiltak mot økende inntektsforskjeller og arbeidsløshet, mot privatiserte og segregerte skoler

Samtidig er det, som all samfunnsforskning på feltet viser, åpenbart at verken politi, lovgivning eller hardere strafferammer i lengden vil hjelpe hvis de sosiale forholdene som bidrar til å lette framveksten av og rekrutteringen til voldelige miljøer, forblir som de er. Det gjelder både finske alkoholister med kniv og unge, svenske innvandrergjenger med håndvåpen. Også det handler om klassepolitikk: tiltak mot økende inntektsforskjeller og arbeidsløshet, mot privatiserte og segregerte skoler. Og om en langt mer omfattende støtte til de offentlige og private institusjonene som jobber for integrasjon i sivilsamfunnet, mot rasisme og fremmedfiendtlighet.

           

                                  

             

Emneord: Sverige, Kriminalitet, Kriminologi og rettssosiologi, Norden Av professor emeritus Sigurd Allern, Universitetet i Oslo
Publisert 19. jan. 2018 10:51 - Sist endra 19. jan. 2018 10:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere