Medietillit og politisk polarisering

– Den Watergate-berømte Bob Woodward i Washington Post er beryktet for sin løsslupne og ukritiske omgang med anonymiserte kilder. Det gjelder også når han portretterer lystløgneren Donald Trump, skriver Uniforum-skribent Sigurd Allern som i denne kronikken tar for seg medietillit og politisk polarisering.

POLITISK FORSKJELL: Mens den institusjonelle ”medietilliten” blant venstre- og sentrumsorienterte velgere har økt litt over tid, har den minket tydelig på høyresida, og Sverigedemokraternas sterke velgerframgang har forsterket dette, skriver Uniforum.-skribent Sigurd Allern.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Jevnlig produseres det meningsmålinger fra ulike land i verden som forteller oss at ”tilliten til mediene” er lav og synkende. Mange, ikke bare journalister, oppfatter dette som et problem. Høyrepopulister noterer derimot mistilliten som en triumf: kampen mot die lügenpresse er en del av deres politiske identitet, og ”alternative fakta” på egne nettsider er bare et tastetrykk vekk.

Jeg ser flere problemer med denne svart-hvitt-debatten. Et av dem er at vi sjelden tenker over hva det er folk svarer på. Hva gjelder tilliten? Hvis noen for eksempel spør meg om jeg – rent allment – har stor tillit til ”mediene” så vil ikke svaret bli et ubetinget ja. Det finns så mange slags medier. Bare en minoritet av dem driver med journalistikk i ulike formater og sjangre. Innen den siste gruppen er det også mange ulikheter og kvalitetsforskjeller. Evnen til kildekritikk varierer. Selv internasjonalt renommerte mediehus som New York Times har hatt reportere som diktet opp sine reportasjer (Jayson Blair) eller nøyde seg med ukritisk formidling av Pentagons propaganda (som før invasjonen i Irak i 2003). Den Watergate-berømte Bob Woodward i Washington Post er beryktet for sin løsslupne og ukritiske omgang med anonymiserte kilder. Det gjelder også når han portretterer lystløgneren Donald Trump. 

Problemet med alle surveys som undersøker ”tillit” på et abstrakt nivå er at vi ikke riktig vet hva folk legger vekt på når de svarer. Er det journalistikken i lokalavisa? NRK Dagsrevyen? VG.no? Det de snapper opp via Facebook? Eller bygger svaret på et mer samlet og vagt ”inntrykk” av hvordan nyhetsmedier i det store og hele oppfattes?

I forbindelse med valget i Sverige denne måneden blusset tillitsdiskusjonen opp på ny, noe som også ble omtalt i norske medier. Her finnes det heldigvis forskningsbaserte undersøkelser som kan gjøre denne debatten om ”medietillit” mer edruelig. En utmerket sammenfatning om utviklingen i perioden 2000–2017 finnes bl.a. i en artikkel av Ulrika Andersson og Lennart Weibull, publisert i rapporten Sprickor i fasaden (2018) fra SOM-instituttet ved Göteborgs universitet.

At tilliten generelt synker er derfor en myte

Denne tillitsundersøkelsen skiller mellom to nivåer; om folk har tillit til mediene som institusjoner og om de har tillit til spesifikke, navngitte medieorganisasjoner. På institusjonsnivået skilles det dessuten mellom tilliten til dagspressen og tilliten til radio og tv. Tallene varierer litt fra år til år, men hovedinntrykket i perioden etter tusenårsskiftet er først og fremst stor stabilitet i holdninger gjennom denne perioden. I 2017 uttrykte 31 prosent at de hadde stor eller ganske stor tillit til dagspressen. Det var på nivå med institusjonstilliten til bankene og de faglige organisasjonene. For radio- og tv svarte et flertall, 56 prosent, at de hadde stor eller ganske stor tillit. Her veier i praksis den store oppslutningen om public service-kanalene tungt. At tilliten generelt synker er derfor en myte.

Samtidig finnes det noen interessante demografiske og politiske ulikheter. Yngre personer (16-29 år), som i større grad enn eldre bruker sin tid på Facebook-oppdateringer og nettsider, uttrykker mindre tillit til de to medieinstitusjonene enn eldre aldersgrupper. Folk med høy utdanning gir uttrykk for høyere tillit enn de med lav utdanning, og en liknende forskjell finnes også mellom funksjonærer og arbeidere. De som står til venstre på den ideologisk-politiske skalaen har noe større medietillit enn personer på høyresida.

Den største forskjellen handler imidlertid om partisympati. Her skiller Sverigedemokraternas velgere seg ut med spesielt lav tillit til begge medieinstitusjoner. Det har også skjedd endringer over tid. Den generelle tendensen i perioden (stor stabilitet i tillit) dekker altså over en underliggende tendens; medietilliten polariseres. I noen grad handler det om ulike tendenser blant unge og eldre, men først og fremst er polariseringen uttrykk for en politisk effekt. Mens den institusjonelle ”medietilliten” blant venstre- og sentrumsorienterte velgere har økt litt over tid, har den minket tydelig på høyresida, og Sverigedemokraternas sterke velgerframgang har forsterket dette. Denne polariseringen gjelder tilliten til både dagspressen og radio/tv.

Et helt annet spørsmål gjelder hvilken tillit folk har til innholdet i ulike svenske nyhetsmedier og medieorganisasjoner. Her er (som også mange andre undersøkelser viser) tillitsnivået ofte høyere, men det påvirkes også sterkt av hvor kjent og brukt mediene er. SVT og Sveriges Radio, som alle har tilgang til og de fleste forholder seg til, skårer som tidligere nevnt spesielt høyt: nær tre av fire personer uttrykker stor eller ganske stor tillit. Litt over halvparten sier det samme om reklamekanalen TV4 og ”den lokale morgenavisen”. Den ledende morgenavisen, Dagens Nyheter, får notert 44 prosent, mens bare 23 prosent uttrykker tillit til innholdet i Aftonbladet (den ledende løssalgsavisen/største nettsiden). Ser vi på utviklingen over tid, er det først og fremst tilliten til den lokale morgenavisen som er endret i negativ retning. Det overrasker ikke. Mange lokale svenske mediekonserner har svart på fallende reklameinntekter og opplagsproblemer med kraftige prisøkninger og store kutt i den redaksjonelle staben. At dette også har redusert kvaliteten er allment erkjent, både blant lesere og journalister. Schibsteds redaksjonelle kutt er en kjent norsk parallell.

Det er samtidig viktig å huske at slike ”tillitstall” påvirkes direkte av våre medievaner. Nær en tredel av de som er med i den svenske studien har for eksempel ingen oppfatning om Dagens Nyheter (DN). Blant de som regelmessig leser Dagens Nyheters nyhetssider på nettet (dn.se), har hele 79 prosent stor tillit til avisen, mens bare 34 av de som sjelden eller aldri leser den gir uttrykk for å ha stor tillit. Det lave resultatet for Aftonbladet er heller ikke overraskende, tidligere ”tillitsstudier” har vist noe av det samme for aviser som VG og Dagbladet i Norge. I Sverige er dessuten inntrykket av ”mediene” daglig påvirket av løssalgsavisenes salgsplakater, der dagens sensasjonelle budskap ofte er kjendispreget og trivielt. Men også her er selvsagt tilliten høyere blant de som regelmessig leser avisen, enn blant de som ikke gjør det.

Høyrepopulistisk og konservativ kritikk av public service får et gjensvar i et mer aktivt forsvar på motsatt hold

Den politiske polariseringen er også merkbar når bestemte, kjente medieorganisasjoner blir vurdert. Det gjelder spesielt for public service-kanalene. Fra og med 2010 (det året SD kom inn i Riksdagen) har det vært et økende skille i tillitsnivå mellom de som regner seg som høyreorientert og venstreorientert. Først og fremst har tilliten gått ned blant de høyreorienterte, men den har samtidig gått litt opp på den andre siden. Utviklingstendensene kan henge sammen. Høyrepopulistisk og konservativ kritikk av public service får et gjensvar i et mer aktivt forsvar på motsatt hold. De som regner seg til det ideologiske ”sentrum” har i mindre grad noen bestemt oppfatning. Spesielt lav tillit til public service-kanalene har de som karakteriserer seg selv om overbeviste SD-tilhengere. Men den lave tilliten gjelder her også TV4, den lokale morgenavisen og Dagens Nyheter, kort sagt alt som regnes som ”etablerte medier”. Mediealternativet for denne gruppen er de nye, innvandringsfiendtlige nettstedene.

Medieforskere ved Universitetet i Bergen har nylig gjennomført en studie av hva ”tillit til mediene” betyr for folk flest (Knudsen, Iversen & Nygaard, 2018, omtalt av Vox Publica 22.8.). Mange som svarer legger da vekt på velkjente kjente faktorer for tillit, for eksempel nøyaktighet med faktiske opplysninger, skille mellom nyheter og kommentar, relevans og uavhengighet av politiske eller økonomiske føringer, og at spekulasjoner unngås. Men noen av svarerne forstår også tillit som ideologisk representasjon, og misnøyen i denne gruppen er tydelig: de føler ikke at deres egne holdninger og synspunkter er representert i mediebildet. Det gjelder mer enn innvandringsspørsmål. De fleste ledende, nordiske medieorganisasjoner er liberale på lederplass og eliteorientert i sitt kildevalg; de viktigste målgruppene har høy utdanning. Lavt utdanningsnivå og opplevd ”utenforskap” i mediebildet henger sammen. Her har høyrepopulistiske partier hatt gode muligheter til å fiske i rørt vann.

Emneord: Journalistikk, Media, Sverige Av Sigurd Allern, professor emeritus ved Universitetet i Oslo
Publisert 20. sep. 2018 04:00 - Sist endret 20. sep. 2018 10:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere