Bærekraftsideologien og forsøplingen av havet

Det ser altså ut som forsøplingen av havet kan spores tilbake til bærekraftsideologiens misoppfatninger slik de fremkommer i Brundtlandrapporten, skriver driftstekniker og styremedlem i Klimarealistene, Nicolay Stang i dette debattinnlegget.

PLASTAVFALL: – Trolig blir plastavfall av dårlig kvalitet dumpet i havet og i elver. Kineserne brenner også mye plast i friluft. Årsaken til denne praksisen kan spores tilbake til Brundtlandkommisjonen på 1980-tallet og bærekraftsideologiens oppkomst, skriver styremedlem i Klimarealistene, Nicolay Stang.

Foto: FlickR/UN-photo: Martine Perret

Ifølge regjeringens strategi for utdanning skal bærekraftsideologien gjennomsyre alle relevante fag. Dette er allerede innført fra barnehage til lærerutdanning og nå er turen kommet til universitetet.Forsøplingen av havet viser imidlertid at en ukritisk holdning til denne  ideologien kan få katastrofale følger.

Det er anslått at rundt 10 millioner tonn plastavfall årlig havner i havet. Omtrent en fjerdedel av dette er lekkasje fra avfallshåndtering basert på resirkulering. Land som har satset på effektiv avfallsforbrenning bidrar knapt nok til dette. EU og Norge satser derimot på sirkulær økonomi der gjenvinning av avfall står sentralt.

I artikkelen Save The Oceans viser den finske forskeren Mikko Paunio hvilke følger en slik politikk har fått. Paunio hevder at det er den sirkulære økonomien som er hovedårsaken til forsøplingen av havet fordi denne har forhindret bygging av effektive søppelforbrenningsanlegg. Han hevder også at problemet vil øke i omfang hvis den nåværende politikken fortsetter.

Fremtidige generasjoner vil også kunne utvinne verdifulle metaller fra asken

Tradisjonelt er avfall blitt deponert på fyllinger. Miljøvernere er gjerne motstandere av denne praksisen. De foretrekker resirkulering av avfall. Dette har også fått politisk gjennomslag. Selv om avfallet som skal resirkuleres har gått gjennom et kildesorteringsanlegg er det ofte mindre enn en tredjedel som lar seg resirkulere. Opprinnelig var meningen at mesteparten skulle forbrennes og gi varme fra fjernvarmeanlegg. Miljøvernorganisasjoner har imidlertid motsatt seg dette og klart å forhindre bygging av forbrenningsanlegg med påfølgende sammenbrudd i avfallshåndteringen som i Italia. Landet eksporterer nå avfall blant annet til Sverige der det gir varme til svenskene. Asken kan brukes i bygningsmaterialer. Fremtidige generasjoner vil også kunne utvinne verdifulle metaller fra asken.

Mye plast eksporteres til Asia. Trolig blir plastavfall av dårlig kvalitet dumpet i havet og i elver. Kineserne brenner også mye plast i friluft. Årsaken til denne praksisen kan spores tilbake til Brundtlandkommisjonen på 1980-tallet og bærekraftsideologiens oppkomst. Ifølge Mikko Paunio, som i likhet med Gro Harlem Brundtland er medisiner og sosialdemokrat, var det Brundtland som fjernet avfallshåndteringen fra helsepolitikken selv om nettopp denne hadde vært en sentral del av fattigdomsbekjempelsen i Vesten.

Samtidig arbeider avfallsindustrien og miljøorganisasjonene for en stadig mer kompleks og dyrere kildesortering

I år forbød Kina import av søppel. Kinesiske skip som frakter eksportvarer, returnerer nå tomhendte hjem. Europa har de siste par tiår eksportert nesten halvparten av sitt plastavfall til Kina. EU’s svar på Kinas importforbud er enda mer resirkulering. Det er også foreslått å avgiftsbelegge avfallsforbrenningen. Samtidig arbeider avfallsindustrien og miljøorganisasjonene for en stadig mer kompleks og dyrere kildesortering. Resultatet vil sannsynligvis være at mer plast ender opp i havet. Allerede nå ser vi dramatiske endringer i avfallseksporten. Søppelet som tidligere havnet i Kina, finner veien til andre land i Asia. I tillegg hoper det seg opp plastavfall i rike land.

For å løse problemet med plastforsøplingen av havet, må vi forstå bærekraftsideologien. På 70-tallet var det store skremselet befolkningseksplosjonen med påfølgende ressursknapphet. Bøkene The Limits to Growth (Club of Rome) og The Population Bomb av Paul Ehrlich solgte i millioner. Konsekvens av befolkningsvekst med ressursknapphet vil være stigende råvarepriser. I 1980 inngikk Paul Ehrlich m.fl. et veddemål med økonomen Julian Simon. Ehrlich og hans kolleger valgte ut fem metaller og tiårsperioden 1980-1990 og veddet mot Simon på prisstigning på disse råvarene. Allerede da Brundtlandrapporten Our Common Future utkom i 1987 var det klart at Simon ville vinne veddemålet. Prisene på alle disse råvarene sank. I tillegg hadde oljeprisen stupt. Dette kan virke oppsiktsvekkende for folk med mangelfulle kunnskaper om historien, men råvareprisene har hatt en fallende tendens opp gjennom historien. Det kan også virke paradoksalt eller kontraintuitivt at jo mer vi bruker av en ressurs desto mer tilgjengelig blir den.

Resirkulering er tenkt som en strategi mot knapphet og forurensning

Selv om befolkningsvekst og ressursknapphet er noe nedtonet i Brundtlandrapporten, råder fortsatt forestillingen om ressursknapphet. Resirkulering er tenkt som en strategi mot knapphet og forurensning. Men denne knappheten finnes ikke, og som vi allerede har sett medfører resirkulering av plasten fra husholdningsavfall snarere mer forurensning enn mindre i hvert fall hvis vi tar effektiv avfallsforbrenning i betraktning. I Brundtlandrapporten hevdes det attpåtil at utviklingslandene må ta resirkulering av avfall etter vestlig mønster i bruk samtidig med industrialiseringen, og at dette vil være økonomisk gunstig (kap. 8, punkt 31). Det ser altså ut som forsøplingen av havet kan spores tilbake til bærekraftsideologiens misoppfatninger slik de fremkommer i Brundtlandrapporten.

 

 

 

 

Emneord: Klima, Miljø, Miljøpolitikk Av Nicolay Stang, driftstekniker og styremedlem i Klimarealistene
Publisert 1. okt. 2018 11:18 - Sist endra 1. okt. 2018 13:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere