Universiteter i Oslo har som mål at forskningsresultater skal være åpent tilgjengelige for alle, og vedtok i 2011 en politikk for Open Access. Videre har UiO ved å undertegne Expression of Interest in the Large-scale Implementation of Open Access to Scholarly Journals, sluttet seg til arbeidet med å endre finansieringsmodell for tilgang til og publisering av vitenskapelige publikasjoner.
Det nasjonale Open Access-arbeidet har det siste året fått økt fokus via det såkalte Brekke-utvalgets rapport
Nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater. Det forventes at Regjeringen vil vedta nye retningslinjer i løpet av 2017.
Prosjektet UiO: Open Access leverte sin sluttrapport 16. mars, hvor publiseringsmønstre og kostnader knyttet til Open Access ved UiO er kartlagt. Hovedpunktene i rapporten er:
Det er nødvendig med en full overgang til Open Access, altså en «flipping» av dagens vitenskapelige tidsskrifter, for at Open Access-publisering skal være et reelt og attraktivt alternativ for flesteparten av forskerne ved UiO
Den eksplosive prisveksten på tilgang til forskningsresultater og den foreløpige magre suksessen med overgang til Open Access skyldes i hovedsak forlagenes markedsmakt.
For å lykkes med en full overgang til Open Access er nødvendig å profesjonalisere forhandlingene og sikre politisk og faglig forankring til å ta kampen mot de store internasjonale forlagene. I tillegg er det vesentlig med nasjonalt og internasjonalt samarbeid og koordinering for å lykkes.
Hvordan ser de to rektorteamene på hovedkonklusjonene i rapporten fra Prosjektet UiO: Open Access , særlig i lys av Brekke-rapporten? Vil de stille seg bak hovedkonklusjonene , og hvordan vil de i så fall arbeide aktivt for åpen tilgang til forskningsresultater?
Denne 2011 UiO politikken om Open Access er feil. I praksis bare støttes publisering i de nye lav-kvalitetsjournalene med dårlig eller manglende fagfellevurdering. I 2015 måtte jeg pugge ut 32000 NOK fra egen lomme for å publisere Open Access i Angewandte Chemie. Isteden for å skaffe potten for betaling for Open Access i kvalitetsjournalene skal UiO fekte med forlagene: “For å lykkes med en full overgang til Open Access er nødvendig å profesjonalisere forhandlingene og sikre politisk og faglig forankring til å ta kampen mot de store internasjonale forlagene”. For en skam. Det jo koster penger å publisere hvis lesing skulle bli gratis.
Det er også konklusjonen i rapporten, at UiOs Open Access-politikk fra 2011 ikke fungerer og bør revideres. Dog er det ingenting i politikken som tilsier at man skal publiserer i lav-kvalitetsjournaler som du hevder.
Når det gjelder kostnader, så er det slik at UiO betaler (fra UBs mediebudsjett) ca. 80 millioner i året for at studenter og forskere ved UiO skal få tilgang til de nødvendige tidsskriftene (disse pengene havner rett i lomma på store internasjonale forlag, som operer med stor profitt). Prisveksten har vært langt over normal prisvekst, som et resultat at vi må si opp flere avtaler og ikke har råd til å kjøpe tilstrekkelig med bøker og e-bøker. Hvis vi fortsetter med dagens modell, vil ikke du og dine kolleger ha tilgang til nødvendige tidsskrifter om noen år. Slik resten av samfunnet og de fleste andre forskningsinstitusjoner i Norge (og verden) har det i dag.
Du etterlyser flere midler til å betale for Open Access-publisering. Og det er helt klart et viktig poeng, og en stor utfordring. Og det er nettopp det vi har til hensikt å gjøre noe med, ved å flytte midler fra abonnements-utgifter til å støtte og betale for publisering. Men det kan vi ikke gjøre hvis vi ikke ”fekter” med forlagene, som du skriver.
Det vi ønsker å oppnå kan oppsummeres som følger:
1. Offentlige finansierte forskningsresultater skal være fritt tilgjengelig for alle
2. Sikre at forskere kan publisere i de tidsskrifter de ønsker (akademisk frihet)
3. Etablere en økonomisk bærekraftig modell for tilgang til og publisering av forskningsresultater
Vennlig hilsen Håvard Kolle Riis
Logg inn for å kommentere