Arnved Nedkvitne: Livsvitenskap produsert på UiO kan erstattes av import

Livsvitenskap produsert på UiO kan erstattes av import, men det kan ikke samfunnsvitere, historikere og jurister med ekspertise på Norge, skriver student og tidligere professor Arnved Nedkvitne.

INGEN FORSKJELL: Om norskprodusert livsvitenskap skulle forsvinne, ville en internasjonalt neppe merke noen forskjell, slik forskning drives bedre andre steder, skriver tidligere professor og student Arnved Nedkvitne.

Foto: Ola Sæther

Rektorkandidat Graver skriver i sin plattform: «Vi vil ta initiativ til strategiske diskusjoner om fordeling av UiOs ressurser. Virksomhet som krever mye ressurser, må ikke gå ut over mindre ressurskrevende aktiviteter bare i kraft av sitt behov for ressurser.» Han unnlater å presisere hvem adressaten er, men klagen er velkjent blant humanister og samfunnsvitere, og adressaten er da store prosjekt innen medisin og naturvitenskap. Stølen var fram til han ble rektorkandidat, styreleder i Senter for livsvitenskap.

 

Kvalitet og samfunnsrelevans i de to fagfeltene

Ottersen var leder for et SFF i livsvitenskap som i løpet av en tiårsperiode fram til 2009 brukte 1,1 milliard. Året etter, i 2010 gjorde han som rektor et «senter for livsvitenskap» til eneste prioritert satsing for UiO. Den inkluderte et bygg til flere milliarder, og har vært den saken rektor Ottersen har gått inn for med størst energi. Rektoratet har gitt seg selv et PR – budsjett som det kan bruke nokså fritt, nest største utgiftsposten var i 2016 546.875 kroner til ”promotering av UiO’s livsvitenskapssatsing”. Innen livsvitenskap har UiO for tiden fire sentre for fremragende forskning (SFF-er) i det medisinske-naturvitenskapelige kjernefeltet (Uniforum 28.06.16). En del av kostnadene til SFF-ene betales fra UiOs budsjett.

Med andre ord, vi er i dag ikke så geniale, men hvis vi bare får nok penger og stillinger, så vil vi helt sikkert bli det!

UiO foretok i 2016 en «benchmarking» av ni miljøer som fikk penger fra det europeiske forskningsrådet (ERC) innen livsvitenskap, UiO var ett av dem. Det vil si at en valgte ut bestemte kriterier som en mente var egnet til å måle kvalitet, og sammenliknet. UiO havnet på siste plass. Det naturlige spørsmålet å stille for Uniforums journalist var da: «Livsvitenskap er UiOs største satsing noensinne. Er det en fare for at UiO har satset på feil fagfelt?» Ottersen svarte: «UiO satser på livsvitenskap på grunn av potensialet som ligger innen dette fagfeltet, og det komparative fortrinnet vi har i Oslo til å bygge et kraftsentrum for forskning, innovasjon og utdanning innen livsvitenskap» (Uniforum 21.06.2016).

Med andre ord, vi er i dag ikke så geniale, men hvis vi bare får nok penger og stillinger, så vil vi helt sikkert bli det! Daværende styreleder for livsvitenskapsprosjektet, Svein Stølen rykket også ut og fortalte at livsvitenskapsprosjektet fortjente ros for sine «ambisjoner om å bli enda bedre», selv om det ikke hadde gitt imponerende resultater så langt (Uniforum 28.06.2016).

Samtidig som rapporten avdekker svake ERC-resultater innenfor livsvitenskap, går det fram at UiO har gode ERC-resultater i fagområdet realfag og teknologi og «i særdeleshet» gode innenfor humaniora og samfunnsfag (Uniforum 21.06.2016). Disse to beste fagområdene på UiO har til felles at de hovedsakelig har Norge som undersøkelsesområde, forskerne er hovedsakelig norske, kan bygge på solide forskningstradisjoner, og kjenner natur, samfunn og kilder i landet de analyserer.

Når vi kommer utenlands, blir våre resultater oppfattet som interessante av utenlandske kolleger fordi vi kan presentere analyser som bygger på gode, empiriske analyser og egner seg for komparasjon. Vi blir også relevante for det norske samfunnet som finansierer universitetene. Et nasjonalt utgangspunkt gir både høyest kvalitet og størst samfunnsrelevans. Om norskprodusert livsvitenskap skulle forsvinne, ville en internasjonalt neppe merke noen forskjell, slik forskning drives bedre andre steder.

 

En forsker i livsvitenskap som er seg selv nok

Nils Chr. Stenseth skriver at 39 land er representert blant de fast og mindre fast tilknyttede i det SFF han nå leder. Det beviser at Stenseth er internasjonal i sin forskning (Uniforum 10.03.2017). Undertegnede har analysert et annet SFF, og der brukte en også penger fra NFR til å invitere forskere fra andre land. Personer i de samme utenlandske miljøene ble så brukt til å skrive anbefalinger for nye bevilgninger fra NFR. Denne metoden for å måle vitenskapelig kvalitet og internasjonalisering, har feilkilder!

Stenseths siste utspill er at eldre forskere må sies opp, men det gjelder ikke ham selv. «Eg veit at mange eldre, inkludert meg sjølv, produserer like bra som før, sjølv om me nærmar oss pensjonsalderen.» Universitetet i Oslo bør ikke bygge opp nye fagmiljø dersom det eksisterer et godt fagmiljø på det området ved et annet universitet i Norge. Stillingshjemlene vil han bl.a. bruke til flere midlertidig ansatte i egne skiftende prosjekter. Fagmiljø i Oslo bør legges ned fordi de ikke holder faglige mål, da kan en f.eks. bruke stillingshjemlene til å gi SFF-miljø han selv har skapt, et forlenget liv når tida deres løper ut. Men dersom hans fagfelt er så internasjonalt som han selv påstår, og livsvitenskap drives bedre på 8 andre universitet i EU, så bør en vel etter denne logikken legge ned livsvitenskap i Oslo?

Men de beskjedne sunnmøringene Moser fikk nobelprisen!

Stenseth hevder at et internasjonalt nettverk han deltar i, er kommet fram til nye teorier om hvordan pestepidemiene spredte seg historisk. Blant historikere har pestforskning vært drevet i mange årtier, men den nevnes ikke, antakelig fordi Stenseth ikke har lest den (Uniforum 20. des. 2006, 23. feb. 2015). Kanskje Stenseth ikke følger så godt med i relevant forskning som han gjorde i yngre dager? Stenseth er norske universiteters største geni, i det minste i klassen for «de selvutnevnte». Men de beskjedne sunnmøringene Moser fikk nobelprisen!

Hvilket fagfelt er mest uunnværlig?

Mange innen livsvitenskap mister samfunnsrelevansen av syne, det gjør også enkelte humanister

Livsvitenskap produsert på UiO kan erstattes av import, men det kan ikke samfunnsvitere, historikere og jurister med ekspertise på Norge. Vil velgere akseptere at det fortsatt gis ut så store summer til forskning som gjøres bedre i utlandet?

Bør store forskningsprosjekt som SFF i medisin og senter i livsvitenskap administrativt og fysisk flyttes til universitetssykehusene? Deres aggressive pengejakt og selvskryt begynner å bli anstrengende for andre ved UiO, og politikere lar seg imponere.

Universitetsforskning vurderes etter samfunnsrelevans og faglig kvalitet. Mange innen livsvitenskap mister samfunnsrelevansen av syne, det gjør også enkelte humanister. Mener rektorkandidatene at forskere som er seg selv nok, er et problem?

Emneord: Livsvitenskap, Humaniora, SV-fakultetet, Rektorvalget 2017 Av tidligere professor og student, Arnved Nedkvitne
Publisert 22. mars 2017 04:00 - Sist endra 22. mars 2017 09:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere