Om lovens beskyttende kraft

Et samfunn skal være menneskelig, inkluderende og mangfoldig, for det å være menneske innbefatter det å være mangelfull, skriver Heidi Stakset i dette innlegget.

RETTSLIG ANSVARLIG: Loven åpner dermed for at en skal stå rettslig ansvarlig for ytringer som strider mot sannhetssøken, skriver lektor Heidi Stakset.

Foto: Privat

I Norges Grunnlov paragraf 100, som angår ytringsfriheten, er det ingen tvil om at ytringsfrihet «bør finne sted». Samtidig setter loven klare begrensninger: «Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken.

Loven åpner dermed for at en skal stå rettslig ansvarlig for ytringer som strider mot sannhetssøken, eksempelvis falske ytringer, rykter eller stereotypiske holdninger om en person eller en gruppe mennesker. Videre står det skrevet at det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for «en åpen og opplyst offentlig samtale», og det forutsetter at myndighetene så vel som universitetet arbeider aktivt mot uopplyste samtaler som ikke har «sin begrunnelse i sannhetssøken.»

Når Aksel Braanen Sterri har ytret seg om sorteringssamfunn og personer med Downs syndrom har spørsmålet om ytringsfriheten vært diskutert. På en måte er det bra at holdningene kommer fram i lyset siden de allerede eksisterer i samfunnet vårt. Også innad ved universitetet ser vi tanker om at samfunnet må avle fram «supergener».  I artikkelen «Bright New World» foreslår eksempelvis Ole Martin Moen ved  Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) ved UIO å betale kvinner for å få barn med menn med høy IQ. Er dette å ivareta universitetets grunnleggende humanistiske verdier? Videre kan vi spørre om det samsvarer med prinsippene i Magna Carta, som UIO har bundet seg til. Her leser vi at «universitetet skal spre kunnskap blant den yngre generasjon som også tjener samfunnet som helhet» Med en sterk vektlegging av kultur.

Han og hans meningsfeller kaller altså utsagnene for «tenkning»

Jeg vil følge rektor Ottersens råd og se nærmere på argumentasjonen til Aksel Braanen Sterri. Hans argumenter for sorteringssamfunn er at 1. personer med Downs syndrom ikke kan leve «fullverdige liv» og at 2. de gir «samfunnet høy kostnadsbyrde.» Premisset for Sterris argumenter har ikke, så langt jeg kan se, basis i fakta, statistikk eller felles enighet om hva et «fullverdig liv» er. Han fremstiller sine utsagn som fakta og tar det som en selvfølge at leserne er enige med ham. Samtidig «låner» han autoritet fra universitetet ved å tale om «kognisjon» og verdien av å kunne telle stjerner og planeter. Han og hans meningsfeller kaller altså utsagnene for «tenkning»

Uttalelsen om økonomisk «samfunnsbyrde» viser at man ikke ser det urealiserte og uprøvde i et samfunn som stenger døra for minoriteter, og hvor mange får forspilt sine muligheter til å delta. I dag ser vi kapitalismen kvesse sine kniver på farlige eventyr som går ut over folk og omgivelser. Vi så nylig et skrekkeksempel i Stavanger da kommunalråd Leidulf Skjørestad ønsket å sparke seks utviklingshemmede som tok jobben med å rydde skogen i kommunen. Nå kan de bli arbeidsløse fordi «de jobber for tregt, tar seg for mange pauser og er for lite effektive». Hvis kommunens ledelse kun tenker effektivitet, hvilket samfunn får vi da? Ved å fokusere utelukkende på kostnad, tenker ikke ledelsen langt nok om hva samfunnets bærebjelke er. Et samfunn skal være menneskelig, inkluderende og mangfoldig, for det å være menneske innbefatter det å være mangelfull.

Isoleringen bidrar til å stigmatisere dem, og strider med verdifundamentet i grunnloven.

Norges Grunnlov setter klart definerte grenser for ytringsfriheten «der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig» I denne forbindelse kan vi også se at loven åpner for å benytte forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler der «det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning».  Begge disse momenter går rett inn i Sterris utsagn om sorteringssamfunn og abortering av fostre med Downs syndrom. Det er feil å isolere en gruppe mennesker som trenger en særskilt form for beskyttelse av samfunnets fellesskap. Isoleringen bidrar til å stigmatisere dem, og strider med verdifundamentet i grunnloven.

I paragraf 2 leser vi at verdigrunnlaget er «den kristne og humanistiske arv, og det stiller klare føringer for beskyttelse, omsorg og trygghet. Vi finner presiseringer i paragraf 93: «Kvart menneske har rett til liv. Ingen kan dømmast til døden. Ingen må utsetjast for (…) umenneskeleg eller nedverdigande behandling eller straff.» For en person med Downs syndrom er utsagn om sortering på bakgrunn av utseende og egenskaper, og økonomi, ikke bare krenkende og nedverdigende, men også truende. Det gir utrykk for fordommer mot verdet, mot spesielle, fine mennesker som sprer glede og kjærlighet i en kald, kynisk verden.

Vi har med andre ord ikke sorteringssamfunn i Norge

I paragraf 98 leser vi: «Alle er like for lova. Ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandling». Norsk lovgivning åpner ikke for sortering og heller ikke systematiske undersøkelser av gravide med tanke på fosterdiagnostisering. Kun kvinner som er spesielt utsatt for sykdommer, har tilbud om medisinsk undersøkelse. Vi har med andre ord ikke sorteringssamfunn i Norge, så diskusjonen er i realiteten irrelevant og bygger på spinkelt grunnlag.

Første leksjon er å øve på å si «du» til en person med Downs syndrom. Kan vi starte derfra?

 

 

Emneord: Akademisk frihet, Menneskerettar Av lektor Heidi Stakset
Publisert 8. mai 2017 14:05 - Sist endra 8. mai 2017 15:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere