«Vi er vant til å lede og vi er vant til å si tydelig fra om hva vi vil», skriver rektorkandidat Graver i sin plattform. Nei, dere er ikke tydelige. Et eksempel: «Å skape de beste betingelsene for utvikling av universitetet krever klart lederskap, uten å degradere forskning og undervisning til prosesser som kan eller skal styres.» Setningene nøytraliserer hverandre og gir Graver dekning uansett om han styrer mer eller mindre enn sine forgjengere. Vil en finne ut hva kandidatene egentlig står for, må en se på hva de har gjort tidligere.
Graver insisterer i plattformen på at beslutningsprosessene på UiO uansett må være åpne. Den første behandlinga av viktige saker skjer i dag på dekanmøtene. De er lukket, med dekanene og universitetsledelsen til stede. Det er hemmelig hvem som argumenterte for hvilke standpunkter og hvilke argumenter de bruker, og det fattes ikke noe formelt vedtak. 6 av de 11 representantene i Universitetsstyret er eksterne og studenter, og de sikrer normalt at dekanmøtenes oppfatning blir fulgt opp.
Da jeg ble avskjediget fra min stilling som professor på HF-fakultetet i 2009, ble saken først behandlet i et dekanmøte. Der satt min viktigste motpart Trine Syvertsen, som var HF-dekan. Ingen av de som var til stede, hadde kunnskap til å korrigere hennes framstilling. Graver som jusdekan var til stede, og ifølge lekkasjer argumenterte han for avskjed. Hans ord som jurist ble nok tillagt vekt. Graver aksepterte denne alt annet enn åpne prosessen, som i praksis var en avskjedssak der bare den ene parten fikk presentere sin sak. Graver deltok i og godkjente derved framgangsmåten. Det kan se ut som Graver er pragmatisk i sitt syn på åpenhet, og det viser hvor viktig åpenhet er på UiO.
Trygghet på arbeidsplassen er viktig i Gravers plattform, «Vi vil ikke tolerere mobbing. Vi vil ikke tillate represalier mot varslere.» Disse utsagnene i plattformen berører ikke det som her er hovedsaken, hvem bestemmer hva som er varsling om inkompetent og egoistisk lederskap, og hva som er mobbing av ledere? I dag er det instituttstyrer og dekan. Jeg opplevde en instituttstyrer som uten mitt vitende sendte en strøm av brev oppover i systemet for å få meg avskjediget. Og en dekan som på UiOs regning søkte råd hos et eksternt advokatfirma om hvordan hun kunne få meg avskjediget på en sikker måte, også uten min viten. Slike framgangsmåter undergraver tryggheten på arbeidsplassen. Min varsling om dette ble ignorert.
Graver var i perioden 1990–1992 advokat hos Regjeringsadvokaten. Blant Regjeringsadvokatens viktigste oppgaver er å representere staten i saker der ledere i statsinstitusjoner ønsker å få avsatt ansatte. Advokater praktiserer ikke jus som normer om hva som er prinsipielt rett og galt, men heller som et redskap til bruk for pragmatiske formål. Graver har ikke praktisert som dommer og brukt lovene på den måten. Et UiO under press bør ha en leder med en fast overbevisning om at de verdiene institusjonen står for, er til samfunnets beste, og er villig til å stå på for dem. Graver vil «styrke den faglige ledelsen internt», og det vil han oppnå ved å fremme interne diskusjoner. Dette uklare utsagnet kan tolkes som at han vil forklare grundigere egne beslutninger og kunnskapsministerens politikk. En mer påkrevd oppgave må være å gjøre beslutningsprosessen mer åpen, slik at ansatte gis mulighet til å formulere motforestillinger og nå fram med dem. Det gjelder både personalsaker og faglige rammebetingelser.
Om sin valgplattform sier Graver til Uniforum at «… me gler oss til å fremja og å forsvara den overfor alle ved UiO i dei næraste vekene». Mine spørsmål blir da: Mener Graver at åpenheten omkring universitetspolitiske prosesser er så god at ansatte bør oppleve UiO som en trygg arbeidsplass også for de som kommer i konflikt med ledere? Hvis ikke, på hvilke konkrete områder kan åpenheten styrkes? Planlegger Graver konkrete tiltak, i så fall hvilke? Prøv å være konkret, slik at det kan bli en diskusjon av dette!
Logg inn for å kommentere