Feil fokus i personalpolitikken

Universitetene kan fort bli forskningshoteller der flertallet av forskerne er ansatt på kortvarige kontrakter, frykter Steinar A.Sæther og Belinda Eikås Skjøstad i Forskerforbundet ved UiO.

FORSKNINGSHOTELLER: Universitetene kan fort bli forskningshoteller der flertallet av forskerne er ansatt på kortvarige kontrakter, frykter Steinar A. Sæther og Belinda Eikås Skjøstad i Forskerforbundet ved UiO.

Foto: Martin Toft/Uniforum

I rektordebatten har spørsmål om sluttpakker for eldre forskere dukket opp. Personalpolitikken ved universitetet har et stort forbedringspotensial. Men uproduktive forskere er et helt marginalt problem. Det er en langt større utfordring at UiO ikke er en tilstrekkelig attraktiv arbeidsplass for yngre kunnskapsarbeidere og at vi i mange fag ikke makter å tiltrekke oss de beste talentene. I det norske arbeidslivet er det mange spennende arbeidsplasser, og det er ikke lenger gitt at de beste foretrekker å vie sitt liv til universitetet. Skal vi konkurrere om de beste hodene, må betingelsene gjøres bedre – ikke verre.

Vi trenger bedre og mer inkluderende fagmiljøer

Tendensen de siste tiårene har vært at antallet fast ansatte vitenskapelige stillinger er konstant, mens antallet midlertidige stillinger har økt kraftig. Det er viktig at det nye rektoratet tar denne utfordringen på alvor, og at vi bremser opp utviklingen i retning av at eksterne finansieringskilder legger premissene for faglige prioriteringer. Universitetene kan fort bli forskningshoteller der flertallet av forskerne er ansatt på kortvarige kontrakter. Universitetene i Norge klarer ikke å konkurrere på lønn verken med privat sektor eller store deler av staten. Da blir øvrige betingelser desto viktigere. Vi trenger bedre og mer inkluderende fagmiljøer, forsvar for den akademiske frihet og sikre arbeidsplasser basert på faste kontrakter.

Litt statistikk kan illustrere utfordringene vi står overfor.

Høsten 2016 var det i overkant av 7600 ansatte ved UiO. Av dem var over 3000 på midlertidige kontrakter. Av de om lag 4300 ansatte i vitenskapelige stillinger var 1800 fast ansatte (ca 42 %) og 2500 (58 %) midlertidige. I de øvrige stillingene var det da 3300 ansatte fordelt på 2700 faste (82 %) og litt over 500 midlertidige ansatte (18 %). Selv i denne gruppen ligger UiO langt over det som er gjennomsnittet i norsk arbeidsliv.

De aller fleste ansettelsene er midlertidige kontrakter

Hvert år blir det gjort et sted mellom 1000 og 2000 «nyansettelser» (de kalles det selv om mange av dem i realiteten er forlengelser av midlertidige kontrakter). De aller fleste ansettelsene er midlertidige kontrakter. I februar 2017, for eksempel, ble 147 personer «nyansatt» ved UiO. Av de 147 nyansettelsene var 17 faste, 130 midlertidige. Av de 17 faste ansettelsene var det kun 5 vitenskapelige: 3 førsteamanuenser og 2 vit.ass.-er i 10 % stilling.

Heller enn å fokusere på hvordan vi kan få flere til å slutte, bør vi tenke nøyere gjennom hvordan vi skal få flere til å ønske seg til UiO og til å bli værende. Universitetet bruker over 60 prosent av sine midler til lønn. Selv om det er lett å forstå hvorfor hver enkelt prosjekt- og instituttleder kvier seg for å utlyse faste stillinger, er summen av de mange lokale, risikoaverse beslutningene irrasjonelle for universitetet sett under ett.

I løpet av de siste 30 årene har universitetets budsjett økt fra 1 milliard til 7 milliarder. Selv om den eksterne finansieringen har økt sterkere enn den statlige grunnfinansieringen, utgjør fortsatt statens tilskudd over 5 milliarder. Over samme periode har antall faste, vitenskapelige stillinger ligget så å si konstant. Innenfor en så ekspansiv sektor bør det være mulig å komme opp med en bedre, forutsigbar og attraktiv personalpolitikk.

Emneord: Personalbehandling/politikk, Rektorvalget 2017 Av styreleder Steinar A. Sæther og hovedtillitsvalgt Belinda Eikås Skjøstad i Forskerforbundet ved UiO
Publisert 23. mars 2017 04:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere