Gjesteskribent Sigurd Allern: Falske nyheter som ”alternative fakta”

"Synden kom ikke inn i verden med Putin eller Trump", skriver Uniforums gjesteskribent Sigurd Allern i denne kronikken om "alternative nyheter".

INGEN NYHET; "Medieforskere og historikere vil imidlertid raskt kunne legge til at falske nyheter ikke er noen nyhet", skriver Uniforums gjesteskribent Sigurd Allern.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Falske nyheter – fake news – ble av Macquaire Dictionary i Australia nylig kåret til fjorårets word of the year: Oppdiktede vandrehistorier spres aktivt i virtuelle nettverk og sosiale medier. For et par måneder siden angrep en bevæpnet mann pizzeriaen Comet Ping Pong i Washington. Han var der for å ”undersøke” påstanden om at restauranten var base for barneslaveri og et hemmelig, pedofilt nettverk knyttet til Demokratene, støttet av Hillary Clinton. Galskapen var ikke sugd av eget bryst. Påstanden var framført, formidlet, ”delt” og markedsført av hundretusentalls høyreaktivister, inkludert medlemmer av Trumps team, og nådde millioner via Twitter, Instagram og Facebook.

De som skriver om tidas trender, ser ofte dette som del av et vidtgående fenomen. Vi tror det vi ønsker å tro på; sannhetsgehalten er av liten betydning. I Bergens Tidende erklærte kulturredaktøren før nyttår at årets ord var ”post-sannhet”. En beslektet, dystopisk karakteristikk er at vi lever i det post-faktuelle samfunn. Bekymrede kronikører omtaler fenomenet med en kvasi-medisinsk diagnose: fakta-resistens.

Medieforskere og historikere vil imidlertid raskt kunne legge til at falske nyheter ikke er noen nyhet. Propagandaforskere skiller for eksempel mellom ”hvit”, ”grå” og ”svart” propaganda, og i den sistnevnte kategorien er falske dokumenter og oppdiktete beskyldninger en vanlig ingrediens. Psykologisk krigføring inneholder mange slike elementer. Synden kom ikke inn i verden med Putin eller Trump.

For å ta et nærliggende eksempel: For 14 år siden holdt USAs utenriksminister Colin Powell et innlegg i FNs Sikkerhetsråd om Iraks antatte masseødeleggelsesvåpen. Opplysningene bygde på falske etterretningsrapporter, og løgnene var hovedargumentet for invasjonen i Irak, med langvarige, destruktive krigsvirkninger i Midtøsten. At multimedieshowet i Sikkerhetsrådet bokstavelig talt dreide seg om fake news framført for et globalt publikum, var ingen hindring for at ledende medier og mange erfarne journalister lojalt formidlet falskneriet videre. Påstandene kom jo fra en ”autoritativ kilde”, men var klassisk svart propaganda.

Sammenlignet med dette er Donald Trumps siste twitter-løgner mer som småpoteter å regne, selv om påstandene om at han på landsbasis fikk noen millioner færre stemmer enn Hillary Clinton på grunn av valgfusk er alvorlig nok. Forsøkene på å benekte at Obamas president-installasjon trakk et større publikum enn hans egen, tross at det motsatte kunne dokumenteres, kaller mer på smilet. En av presidentens spinndoktorer, Kellyane Conway, sørget samtidig for å bringe desinformasjonen over på et mer interessant plan ved å insistere på at Trump ikke hadde desinformert, bare lagt fram ”alternative fakta”. Det er en nytale George Orwell ville nikket gjenkjennende til.

Selv om begrepet fake news i dag ofte brukes upresist – og noen ganger reduseres til et skjellsord om nyheter og vinklinger politikere ikke liker – så favner det en viktig tendens i samtidas kommunikasjon: offentlig publisering skjer i stigende grad uten redaktøransvar. Bisarre konspirasjonsteorier spres lynkjapt på nettet, noen ”nyhetssider” og blogger er nærmest spesialisert på slikt, og når kildekritikken i tradisjonelle nyhetsmedier er svak, får løgnen ofte et forlenget liv. Falske påstander og udokumenterte anklager spres entusiastisk, rettelser gjør det ikke.

Den seriøse journalistikkens kildekritiske normer om sannhetskrav og kryssjekking av informasjon høres i dag ut som en etisk røst fra fortiden, men er i praksis blitt stadig viktigere for å opprettholde en levende, demokratisk offentlighet. Som den danske vitenskapsfilosofen Søren Kjørup engang poengterte: det er en vesentlig forskjell på vurderinger som er forankret i virkeligheten, og derfor rasjonelt kan diskuteres, og de som bare er forankret i holdninger hos den som vurderer. Løgn er aldri ”alternative fakta”.

Prinsippet om redaktøransvar handler nettopp om dette: for å kunne skille klinten fra hveten, skal enhver publisering forhåndsvurderes. Prinsippet vil aldri kunne hindre at det forekommer ensidighet, sjusk og feilvurderinger. Jeg har selv skrevet flere bøker om sånt. Men redaktøransvar betyr et etisk krav om at enhver som kritiseres, skal komme til orde og at dokumenterte feil skal rettes opp. Nettmedier spesialisert på falske nyheter og ”alternative fakta” hører hjemme på en helt annen arena.

 

 

Emneord: Etikk, Media, Journalistikk Av Sigurd Allern, professor i journalistikk
Publisert 20. feb. 2017 00:05 - Sist endra 20. feb. 2017 11:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere