Gjesteskribent Sigurd Allern: En "excellent" svensk skandale!

K R O N I K K

Det skrives fortsatt nye kapitler i Macchiarini-affæren, skandalen som har skadet renomméet til Sveriges medisinske universitet, Karolinska Institutet (KI), og søsterinstitusjonen, Karolinska Universitetssjukhuset. Den medisinske landevinningen som den italienske gjesteprofessoren Paolo Macchiarini markedsførte, med transplantasjoner av kunstige luftrør som ble «badet» i stamceller for å aksepteres av kroppen, har i stedet endt opp som en politisak. Dødsfall og skader etter tre operasjoner i Stockholm har ført til mistanke om «vållande till annans död samt vållande till kroppsskada». Etterforskningen er ikke avsluttet.

Andre sider av saken er mer avklart. Like før jul kunngjorde KI at en artikkel publisert i Nature Communications i 2014 er basert på forskningsfusk (se Uniforum 21.12.2016). Flere andre artikler granskes. Allerede i 2014 ble Macchiarini anklaget for vitenskapelig uredelighet av fire leger ved Karolinska Universitetssjukhuset. New York Times skrev samme høst om anklagene, men kunne 24. august 2015 berolige offentligheten med at han ifølge KIs rektor var «cleared of scientific misconduct».

Kort sagt, hun oppdaget at Macchiarini var en sjarmerende, spandabel og manipulerende mytoman

I januar 2016 brast demningen. Da sendte SVT en grundig, kritisk dokumentar i tre deler om Macchiarinis virksomhet: Experimenten: Stjärnkirurgen. Ofrene for hans transplantasjoner ble mennesker med navn og adresse. Macchiarini fikk kritiske spørsmål og ga utilfredsstillende svar. Tilfeldigvis publiserte magasinet Vanity Fair noen uker før en reportasje om hans personlige forføringskunster, falske CV-opplysninger og forsøk på ekteskapssvindel med en kjent amerikansk tv-journalist, Benita Alexander. Først etter flere års kurtise og oppvarting forstod hun at Macchiarini ikke var Putins, Obamas og Pavens hemmelige livlege, at Paven ikke skulle forrette ved deres planlagte bryllup og at forføreren ikke var skilt fra sin italienske hustru. Kort sagt, hun oppdaget at Macchiarini var en sjarmerende, spandabel og manipulerende mytoman.

Det akademiske Sverige brukte enda lengre tid på å tolke signalene. Hans CV ble ikke gransket, og selv åpenbare problemer ble ignorert, eks. at Macchiarini i 2008 ikke ble funnet kvalifisert til en stilling som professor i medisin i Firenze. Macchiarini var imidlertid internasjonalt kjent, og ble i mediene omtalt som en banebrytende kirurg. Han var en dyktig markedsfører, og KIs ledelse anså utvilsomt rekrutteringen som et kjærkomment bidrag til pionerforskning i Nobelpris-klassen.

Utredningen ble avvist og lagt i en skuff av KI-rektor Anders Hamsten

Mistanker om uredelighet – og mislykte operasjoner i 2011 og 2012 – førte til at Karolinska Universitetssjukhuset satte en stopp for nye transplantasjoner med kunstige luftrør. Universitetet KI fortsatte å behandle sin italienske gjesteprofessor som en hellig ku. Den interne kritikken tvang imidlertid gjennom en ekstern utredning, gjennomført av professor emeritus Bengt Gerdin ved Universitetet i Uppsala. Han konkluderte med at resultatene fra Macchiarinis operasjoner ble misvisende framstilt i forskningsartikler. Utredningen ble avvist og lagt i en skuff av KI-rektor Anders Hamsten. Macchiarini fikk i stedet forlenget kontrakt. Først etter at fjernsynsdokumentarene hadde rystet fjernsynsseerne og skremt politikerne, ble saken en offentlig skandale.

Både Nobelprisens prestisje og KIs internasjonale omdømme stod på spill

I en mediert skandale er standardkravet at en eller flere syndebukker må finnes og at «noen må gå». KI-rektor Anders Hamsten ble som ventet første mann ut. Macchiarini ble sagt opp. Universitetskansler Harriet Wallberg, Hamstens forgjenger som KI-rektor, ble sparket av forskningsministeren. Hamsten, Wallberg og flere andre professorer som var involvert i ansettelsen av Macchiarini, måtte trekke seg fra Nobel-församlingen ved KI, de femti professorene som er valgt for å tildele Nobelprisen i fysiologi eller medisin. Både Nobelprisens prestisje og KIs internasjonale omdømme stod på spill. Det regjeringsoppnevnte styret ved KI ble også skiftet ut. Nye koster skal reparere omdømmeskadene.

So far, so good. Men utskiftningene svarer jo ikke på hvorfor Macchiarini ble ansatt og – tross kritikk og advarsler – stadig ble reengasjert? Arvid Carlsson, som selv fikk Nobelprisen i medisin i 2000, har sammen med to kolleger ved Sahlgrenska Akademin i Göteborg pekt på sammenhengen med et mer grunnleggende problem: En stadig sterkere politisk forskningsstyring, spesielt satsingen på såkalte Strategiske Forskningsområder som Reinfeldt-regjeringen innførte i 2008. Et av de utvalgte og prioriterte områdene den gangen ble stamcelleforskning (der KI er sterke). Headhuntingen av Macchiarini ble gjort mulig av at KI fikk 150 millioner dette feltet over en femårsperiode, med mulighet for gjentakelse.

I 2014 skulle resultatene oppsummeres. KI presenterte da Macchiarinis transplantasjoner som nummer to på listen over viktige gjennombrudd på stamcelleområdet. Det skjedde på tross av at operasjonene var stoppet og anklagene om forskningsfusk var kjent. Å innrømme at prestisjerekrutteringen var en fiasko, ville blitt oppfattet som et argument mot å få den samme forskningsbevilgningen for en ny periode.

Ansettelsen av Macchiarini var ut fra denne tankegangen en strategisk investering

Politikere med store ambisjoner (og små kunnskaper om forskning) elsker akademiske ledere som tuter dem ørene fulle med prat om å skape nasjonale forskningsmiljøer som er «verdensledende» og i «Nobel-prisklassen». Akkurat som de misliker tanken på at universitetene, høgskolene og forskerne selv skal bestemme hva det er verd å forske på. Både grunnbevilgninger og frie midler til forskning må derfor begrenses. Ved Karolinska Institutet har dette lenge vært satt i system: Professorene og dosentene vet at de som ikke år etter år etter år kan finansiere det meste av stillingene sine med «eksterne midler» like godt kan se seg om etter en annen jobb.

Ansettelsen av Macchiarini var ut fra denne tankegangen en strategisk investering. Resultatet ble dårlig forskning – og en «excellent» medisinsk og politisk skandale.