Gjesteskribent Hans Christian Paulsen: Det viktigste i kvalitetsmeldingen er en gammel klassiker

Tradisjonell skoleeksamen ligner ikke på virkeligheten man møter i arbeidslivet. Studentene fortjener vurderingsformer som ligner på oppgaver man møter i det virkelige liv, skriver Uniforums gjesteskribent, Hans Christian Paulsen, leder for Studentparlamentet ved UiO.

ØNSKER ANDRE VURDERINGSFORMER: "I bachelorgraden jeg har i statsvitenskap fra UiO var syv av åtte tellende sensurer tradisjonell skoleeksamen, og det eneste unntaket var bacheloroppgaven", skriver Uniforums gjesteskribent, Hans Christian Paulsen, som er leder for Studentparlamentet ved UiO. 

Foto: Ola Sæther

 

K R O N I K K

Det var mye bra da Torbjørn Røe Isaksen presenterte hovedtrekkene i Stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning på Kunnskapsdepartementets årlige kontaktkonferanse. Målet om varierte undervisnings- og vurderingsformer er kanskje det jeg har størst forventninger til. Mjøs-utvalget pekte på det for 17 år siden, men kvalitetsreformen feilet i å gjøre noe med problemet. Utdanningssektoren får med kvalitetsmeldingen en ny sjanse, og denne gangen må det bli en endring. Det fortjener studentene, men også samfunnet som investerer ressurser i studentenes utdanning.

Dessverre ble ikke situasjonen bedre av kvalitetsreformen

Lederen av Studentparlamentet i 2001 sa i en tale til UiOs årsfest at det nå endelig var slutt på tradisjonell skoleeksamen. Det er ikke så rart, Mjøs-utvalget hadde pekt på det i sin offentlige utredning fra året før, og nå skulle det endelig skje noe med den utdaterte skoleeksamenen. Dessverre ble ikke situasjonen bedre av kvalitetsreformen. Tradisjonell skoleeksamen er fortsatt den dominerende vurderingsformen for mange studenter på Universitetet i Oslo. I bachelorgraden jeg har i statsvitenskap fra UiO var syv av åtte tellende sensurer tradisjonell skoleeksamen, og det eneste unntaket var bacheloroppgaven. Det er også den historien jeg hører fra studenter fra mange andre fagretninger. Tradisjonell skoleeksamen ligner ikke på virkeligheten man møter i arbeidslivet. Studentene fortjener vurderingsformer som ligner på oppgaver man møter i det virkelige liv.

Som student i Skottland ble jeg på første året av en bachelorgrad satt i et team av studenter som skulle skrive en konsulentrapport om en bedrift fra den virkelige verden. Konsulentrapporten skulle deretter presenteres for selskapets «styre», som besto av vitenskapelige ansatte fra faget jeg tok. Den vurderingen sto for 40 % av avsluttende karakter, mens en skoleeksamen, som testet om vi hadde lest det vi skulle, sto for 60 %. Faget var et innføringsemne i bedriftsøkonomi. På samme universitet tok jeg også et emne innenfor kunsthistorie, og der var vurderingen like variert. Rådene jeg fikk i presentasjonsteknikk av professoren jeg hadde i kunsthistorie bruker jeg stadig vekk. Han sa i første seminar at hans oppgave var to ting: hjelpe oss i den faglige utviklingen, men også å utvikle oss som mennesker. Fokuset på at studenter skulle utvikle seg som mennesker gjorde at undervisningen og vurderingen var variert og lignet arbeidslivets virkelighet. Det fokuset savner jeg på UiO, og her håper jeg kvalitetsmeldingen kan føre til en endring.

Det høres ut som Bernt Hagtvets amerikanske drømmeverden

I juni 2016 hørte jeg et foredrag av Jonathan Becker, prorektor ved Bard College i USA. Han sa at det som gjorde studenter innenfor disiplinfagene arbeidslivsrelevante var sammensatte vurderingsformer, som trente studentene i å formidle det de hadde lært. En student i et disiplinfag som ikke kan formidle er «unemployable», sa han. I Norge er vi stort sett vant til den store forelesningen, hvor foreleser er i fokus og studentene er passive. Han henviste under foredraget til artikkelen han hadde skrevet om den amerikanske undervisningsmodellen, og der peker han på akkurat det vi mangler i Norge: “(…) instruction does not simply consist of a teacher reading lectures to students, as is common throughout much of the world. The classroom is an environment in which students are encouraged to question assumptions and conclusions, analyze texts and derive their own interpretations, debate and role play, and to learn from one another”. Det høres ut som Bernt Hagtvets amerikanske drømmeverden. Det motsatte av en akademisk pølsefabrikk, som han tidligere har karakterisert norsk utdanning som.

Fokus på å utvikle individet er et trekk ved de beste utdanningsinstitusjonene i Storbritannia og USA, og som jeg selv har opplevd på University of St. Andrews i Skottland. Det er institusjoner som har helt andre økonomiske ressurser enn oss, men skal UiO være blant de beste på utdanning så må vi strekke oss etter de aller beste.

15 år etter kvalitetsreformen er variert undervisning og vurdering, en gammel klassiker, igjen et tema.

Det burde være den største selvfølge at det er bra for studenter innenfor humaniora, samfunnsfag og naturfagene å utdannes på en dynamisk og krevende måte. Evnen til å formidle et budskap og tenke de kritiske tankene har alltid vært viktig, men det virker enda viktigere når vi lever i en verden preget av «fake news», populisme og høyreekstremisme. Kunnskapsministeren sa på Kontaktkonferansen at behovet for akademia og kunnskap aldri har vært viktigere enn nå. Det er jeg helt enig i, men studentene må også gis redskapene som skal til for at de skal være i stand til å bruke kunnskapen når de er ferdigutdannede.

15 år etter kvalitetsreformen er variert undervisning og vurdering, en gammel klassiker, igjen et tema. Utdanningskvalitet, og spesielt variert utdanning og vurdering bør være det første og viktigste på to do -listen til neste rektor. Hvis ikke blir det fort et tiår til neste gang vi har samme muligheten igjen.

Emneord: Undervisning, Studentforhold, Studentsaker Av Hans Christian Paulsen, leder for Studentparlamentet
Publisert 24. jan. 2017 05:00 - Sist endra 26. jan. 2017 14:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere