Universitetet i Oslo har over tiår benyttet private renholdstjenester for å utføre det meste av renholdet. Restdelen utføres av egne ansatte renholdere, der mange har fagbrev, arbeider under ordnede, forutsigbare forhold og alt tyder på at renholderne trives på jobb. Til sammenligning med NTNU som er i besittelse av en høyt faglig kvalifisert renholdsstab, hvor øvrige ansatte og ledelse opplever høy grad av tilfredshet og kvalitet. De har lyktes med å organisere gode driftstjenester sammen med ansatte og lokale tillitsvalgte.
Modellen fra NTNU synes ikke å ha nevneverdig betydning for UiOs Eiendomsavdeling.
Modellen fra NTNU synes ikke å ha nevneverdig betydning for UiOs Eiendomsavdeling. Eiendomsavdelingen ved underdirektør Åke Appelquist sier til Uniforum at sammenlignet med private tilbydere, er egne renholdere for dyre. Sammen med eiendomsdirektør John Skogen, som ikke ønsker å kommentere dårlige og mangelfulle arbeidsforhold for privat ansatte renholdere dokumentert av Arbeidsmandsforbundet, viser Eiendomsavdelingen liten forståelse for å rydde opp i kritikkverdige arbeidsforhold i innleide selskaper (Universitas, april 2016).
Mye tyder på at UiO hopper over tilsynsplikten for eksterne renholdere i jakten på hva Produktivitetskommisjonen krever av «effektiv ressursbruk, og at tjenestene brukes på en effektiv måte». Til dette formålet benchmarket Ernst&Young det svakeste leddet, nemlig renholdstjenesten. Konsulentfirmaets konklusjon om at renhold i egen regi er dyrere i forhold til innleide tjenester, er en høyst tvilsom konklusjon som Eiendomsavdelingen bør analysere nærmere.
Renhold i egen regi er som vi ser, høyst konkurransedyktig og vel så det.
Ifølge Fafo-rapporten Statlig renhold på anbud, 2015, kjøper UiO renholdstjenster for 70 millioner i året. Dette utgjør 2/3 av behovet. I tillegg har altså UiO 57 egne renholdere medregnet ledelse med gjennomsnitt i ltr. 40. Med sosiale utgifter vil egne renholdere koste UiO anslagsvis 26 millioner kroner. Disse har ansvar for 1/3 av områdene. Renhold i egen regi er som vi ser, høyst konkurransedyktig og vel så det. Med visshet om et adskillig lavere lønnsnivå for renholdere i privat sektor, bistår altså UiO med store beløp til en hyggelig bunnlinje i private selskaper, sammenlignet med renhold i egen regi. Hvor god forvaltning av offentlige midler er dette?
I tillegg til dette bildet tyder alt på at Eiendomsavdelingen i sine beregninger ikke har tatt hensyn til transaksjonskostnadene ved kjøp av eksterne tjenester. I en internasjonal studie bestilt av EU-kommisjonen, Public procurement in Europe: Cost and effectiveness, 2011, konkluderer rapporten med merkostnader forbundet med oppfølging, kontroll, utarbeidelse av anbudsdokumenter og juridiske forhold forbundet med avtalene, på i gjennomsnitt 30 %. Rapporten sier, «in particular public procurement markets are highly competitive and this should help bring about efficient purchasing outcomes.»
Dette er tydelig tale, som regnskapsmessig må få konsekvenser til fordel for å ansette renholdere i egen regi. Merbyråkratiet bundet opp til anbudsavtalene er betydelig, noe som kommer i tillegg til de 70 millionene UiO betaler. Dersom troen på markedet med «dynamisk konkurranse» (Kristin Clemet, Dagsavisen 2016) legges til grunn, ser vi at UiO forvalter offentlige midler på en lite heldig måte. Renhold i egen regi utkonkurrerer eksterne firmaer på pris. Når UiO allikevel tviholder på eksterne firmaer, tyder mye på ideologisk motiverte grunner eller det tradisjonelle i å følge gamle rutiner.
UiO bør ikke delta i konkurransen mot bunnen i denne bransjen
Ledelsen i Eiendomsavdelingen synes uansett å befinne seg svært langt unna den verden mange renholdere i eksterne firmaer opplever. UiOs tilsynsplikt består ikke bare i å føre en kontroll med at firmaene utfører oppgavene, men også i at arbeidstakerne erfarer verdige arbeidsforhold. UiO bør ikke delta i konkurransen mot bunnen i denne bransjen. Å benchmarke det svakeste leddet med tanke på stadig nye besparelser, går nødvendigvis ikke ut over bunnlinja i selskapene, men ut over renholderen som må yte stadig mer stadig fortere. UiO har et samfunnsansvar som veiviser også for renholdere ansatt i eksterne selskaper.
I 2010 hørte vi Jan Bjørneboe, konserndirektør i ISS, si at ansatte kan «si opp», som reaksjon på at ansatte reagerte på at arbeidstempoet ble skrudd opp til bristepunktet ved flere ISS-hoteller. (ISS er ellers et internasjonalt selskap med 500 000 ansatte og ikke ukjent med bruk av skatteparadiser.) Da nytter det ikke at ledelsen i Eiendomsavdelingen tabuiserer mangelfulle arbeidsforhold. Det kan virke som om filosofen Slavoy Zizek er inne på noe når han hevder at det ikke lenger er kjønnslivet som virker «obskønt» å vise i offentligheten, men arbeidslivet. For hvem bryr seg om en renholder som befinner seg nederst i «die Hachordenung» i denne sektoren?
Fagforeningen Arbeidsmandsforbundet har slitt med problematikken i en årrekke. Arbeidsmandsforbundet og NTL ved UiO sammen med andre UiO-fagforeninger bør kunne samles i arbeidet mot fremveksten av et nytt prekariat av renholdere, med arbeidsplass på UiO. At noen lider under dårlige arbeidsforhold, angår også andre som ikke berøres.
Frimarkedsfundamentalister vil sannsynligvis kunne erkjenne at det har vært noen uheldige avvik, for deretter å lytte til konsulentfirmaet Ernst&Young.
Det er lite heldig å utvise naivitet i forsvaret for å bevare dagens rutiner med eksterne vaskebyråer. Frimarkedsfundamentalister vil sannsynligvis kunne erkjenne at det har vært noen uheldige avvik, for deretter å lytte til konsulentfirmaet Ernst&Young. I påstanden om at «renholdet er for dyrt» glemmer Åke Appelquist i Eiendomsavdelingen det etiske ansvaret UiO har for ikke å bidra til lavere lønn, pensjoner og eskalerende arbeidsbyrder for renholderne i eksterne firmaer. Systemet er selvforsterkende fordi denne logikken også brukes i retorikken mot renholdstjenesten i egen regi, som igjen bidrar til å forringe verdige arbeidsvilkår på markedseffektivitetens alter.
Universitetsstyret bør gå inn i problematikken og ikke tåle så inderlig vel den uretten som er så nær en selv, men allikevel milevis unna ens egen livsverden.
Logg inn for å kommentere