Kommentar til saken om advarsel og tilbakeholdt brev

Først en takk til Uniforum for å ha tatt opp denne saken. Det har ikke latt seg gjøre å løse den ved å ta den opp langs interne linjer på Universitetet i Oslo, heller ikke ved hjelp av advokat.

Nå er jeg selvsagt glad for at eksperten på forvaltningsrett, professor Jan Fridtjof Bernt, sier at jeg burde ha fått varsel og partsinnsyn.

Slik jeg ser det nå, hadde jeg også rettigheter etter Offentleglova som ikke ble oppfylt, ifølge § 31, der det bl.a. heter: "Avslag på innsynskrav skal vere skriftleg. Organet skal alltid vise til den føresegna som gir grunnlag for avslaget …". Avslaget skal også inneholde informasjon om klageadgang. På det tidspunktet da jeg var midt oppe i dette, hadde jeg ikke kunnskap om Offentleglova, så jeg kunne ikke henvise til den i mine forsøk på å få brevet utlevert. Jeg hadde derimot en klar følelse av at det ville være rett og rimelig at jeg fikk se brevet.

Jeg henvendte meg først til daværende ambassadør til Aserbajdsjan, Erling Skjønsberg og bad om gjenpart av brevet, men han sa bare: Henvend deg til din arbeidsgiver. Gjentatte henvendelser til instituttleder Christensen, ILN, gav ikke resultater, og jeg skrev da til rektor Ottersen, som kjente prosjektet fra før. Han svarte, etter å ha hatt møte – uten meg, men med dekan og instituttleder – at dette måtte jeg løse i samarbeid med instituttleder. En ny henvendelse til henne med henvisning til dette ble aldri besvart. Ingen av disse tre kom med noen begrunnelse for hvorfor jeg ikke fikk brevet.

Da henvendte jeg meg til et advokatfirma. Advokat Magne Mjaaland klarte etter en lang brevveksling å få brevet utlevert. Så lang tid tok det at hele vårsemesteret var gått, jeg fikk aldri skværet opp med rektor Seyidov eller oppklart misforståelsen han åpenbart hadde gjort seg skyldig i. Og han fikk aldri svar på sitt brev, noe han etterlyste. Det kostet meg også dyrt å få brevet utlevert. Som svar på krav om dekning av advokatutgifter vedrørende dette svarte ILN at et slikt krav måtte ha vært reist på forhånd! Det faller på sin egen urimelighet.

Åpenbart har Seyidov misforstått en passasje i mitt brev, der jeg skriver at med så ukvalifiserte studenter blir prosjektmidlene "money not well spent" for Norge. Av hans brev ser man at han har fortolket slik at jeg beskylder hans universitet for å ha tusket unna penger, og han ber derfor om regnskap. En beskyldning om å tuske unna penger ville for øvrig i dette tilfellet ha vært meningsløs, av den enkle grunn at det ikke ble overført penger til AUL i løpet av vårt prosjekt overhodet – noe Seyidov selvsagt var klar over.

Nå må det sies at Seyidov ikke fulgte logikken i norsk saksbehandling da han valgte ambas­sadør Skjønsberg som hovedmottaker av dette brevet, og med UiO bare som kopimottaker. Kanskje var det derfor han aldri fikk svar. Etter min mening ville det ha vært korrekt av ambassaden å sende et kort svar til Seyidov om at man anså UiO som rette instans og at man derfor oversendte saken dit. Og det ville så ha vært korrekt av UiO å faktisk besvare brevet.

Professor Bernt har videre noen kommentarer til mine rettigheter, og knytter dette til innholdet av min personalmappe. Jeg har i sakens løp bedt om gjenpart av saksmappen. Da mottok jeg bl.a. gjenpart av et brev jeg tidligere hadde fått fra ILN av 07.08.2014, der det heter:

Muntlig advarsel ble gitt fordi instituttledelsen så at det var et behov for å klargjøre for den ansatte hvilket ansvar som ligger i å representere Universitetet i Oslo, samt at hun ikke hadde fullmakt til å handle på egenhånd i en slik sak. Hun handlet altså uten instituttleders viten eller samtykke. … Likevel kan det være nyttig å minne om at en muntlig advarsel/tilrettevisning er den mildeste form for reaksjon fra arbeidsgivers side, og at den ikke får noen betydning for Roggens arbeidsforhold ved UiO framover, dersom det, slik vi forventer, ikke skjer noe liknende eller av mer alvorlig karakter i framtiden.

Personalmappen inneholder altså skriftlig bekreftelse på den muntlige advarselen. Derimot inneholder den ikke rektor Seyidovs klagebrev.

Fra høsten 2014 har jeg hatt pensjonert høyesterettsdommer Ketil Lund som juridisk rådgiver. I et møte med ILN sa han: Det må ha vært gjort noe klanderverdig for at en advarsel skal gis – men her har det ikke vært gjort noe klanderverdig.

Påstanden om at jeg ikke hadde fullmakt til å skrive brev til AULs rektor uten å ha klarert det med ILNs instituttleder på forhånd, er tøv.

1. Det ligger i sakens natur at jeg som prosjektleder hadde mulighet til å lede prosjektet i de situasjoner som måtte oppstå; det var ikke mulig å henvende seg til ILNs leder hver gang noe ble vanskelig, og det var ikke lett å spå hva som kunne lede til problemer.
2. Det hadde gjennom årene vært en rekke prosjektmøter på AUL der rektor Seyidov stilte som leder for sitt team, men han var en svært opptatt mann (i dobbeltrolle som politiker på høyt nivå) og foretrakk brev. Jeg hadde skrevet flere brev til ham i årene som var gått, og da nettopp om saker som var problematiske. Jeg kan også vise til flere svarbrev jeg fikk fra rektoren, på papir eller e-post. ILNs instituttleder var informert om dette og hadde fått gjenpart av et brev jeg hadde skrevet tre måneder tidligere om samme sak. Det forelå ingen beskjed om at hun skulle se evt. brev før de ble sendt. I situasjonen med endret studentopptak prøvde jeg først å få til et møte, men ble oppfordret fra aserbajdsjansk side til å skrive et brev istedet.
3. Det var vanskelig å se hvordan det kunne gi mening å fortsette vårt prosjekt om vi skulle fortsette å få studenter som var ute av stand til å lese litteraturen om Skandinavia eller kommunisere med norsklæreren. Dette angikk oss fordi vi var blitt oppfordret til å utvikle et studieprogram om Skandinavia og bidra til generell utdanningsreform i landet, men nå ble dette umulig. Den vanskelige situasjonen som fulgte av det endrede studentopptaket hadde jeg flere ganger tatt opp i prosjektets styringsgruppe ved UiO. Den var bredt sammensatt og også instituttleder Christensen deltok. I godkjent møtereferat fra januar 2012 heter det (og her siteres hele referatet fra sak 8, opptakssaken):

Opptaksordningen 2011 – hva gjør vi?

Denne saken går så direkte inn i virkningene av prosjektet, og særlig pilot­programmet[1], at det må være vår plikt å ta den opp og – hvis det er behov for det – søke å bidra til en bedre ordning.

Vibeke vil, under sitt kommende besøk, undersøke hvordan saken står. Er det avklart hvordan opptaksordningen blir i 2012? Og har rektor skrevet et brev til lederen for opptakskommisjonen, slik han hadde sagt til viserektorene at han ville gjøre?

Da jeg forhørte meg hos viserektor, viste det seg at ordningen var ytterligere forverret og at rektor ikke hadde tatt noen tiltak foreløpig.

Konklusjonen er at jeg fulgte praksis i prosjektet da jeg sendte brevet, og at jeg etter beste evne fulgte opp styringsgruppens syn slik det kommer til uttrykk i referatet.