Vi som kjenner midlertidigheten

Vi er ikke villige til å si fra oss rettigheter, vi vil ikke gå inn og ut av midlertidige kontrakter. Dette er ikke et krav som kommer nedenfra, skriver nestleder Natalia Zubillaga i NTL på UiO.

RAMBUKK: Statlig sektor brukes som rambukk for å åpne opp for mer midlertidighet; hvis staten kan, så må privat sektor få lov? skriver nestleder Natalia Zubillaga i NTL ved UiO.

Foto: Ola Sæther

Universitets- og høyskolesektoren er gang på gang blitt kåret til «versting» når det gjelder bruk av midlertidige ansettelser. Dels skyldes det bestemmelser i tjenestemannsloven (TML) som åpner opp for midlertidig ansatte under utdanning, i forsknings- eller åremålsstillinger. Men midlertidighet er stor også blant øvrige ansatte.

Når loven åpner for midlertidighet i stedet for faste ansettelser, så foretrekker arbeidsgiver midlertidighet. Vi i staten vet hvor utbredt midlertidighet blir selv om man har begrensninger, og hvor vanskelig det er å føre tilsyn med. Og vi ser hvordan arbeidsgiver omgår begrensningene som lovverket setter. Sektoren har i flere år blitt pålagt å redusere andelen midlertidige, den ligger fortsatt på ca 17 % mot ca 8 % i arbeidslivet ellers.

Statlig sektor brukes som rambukk for å åpne opp for mer midlertidighet; hvis staten kan, så må privat sektor få lov? Da blir spørsmålet: når staten ikke klarer å regulere midlertidighet på tross av pålegg og begrensninger, hvordan skal man hindre frislipp i privat sektor? Staten er ikke et forbilde.

Høyresidens arbeidslivspolitikk finner støtte hos HR Norges daglige leder Even Bolstad, som påstår at fremtidens arbeidsliv ikke vil godta «konsepter» som fast jobb, regulert arbeidstid eller overtid. Den «nye kunnskapsarbeideren», som nok er en passende betegnelse for noen ansattgrupper i sektoren, ønsker tilsynelatende frihet til å gå inn og ut av midlertidige kontrakter. Og ikke minst, de ønsker visstnok å være uorganiserte.

NTL organiserer mange av disse kunnskapsarbeiderne. Og dette er ikke en virkelighetsbeskrivelse vi kjenner oss igjen i. Dette er ikke den form for frihet eller fleksibilitet ansatte vil ha. Vi er ikke villige til å si fra oss rettigheter, vi vil ikke gå inn og ut av midlertidige kontrakter. Dette er ikke et krav som kommer nedenfra.

Det er ingen tvil om at ansatte i staten må være med i kampen mot regjeringens angrep på AML og streike den 28. januar. Også våre arbeidsvilkår reguleres gjennom AML. Og det vil være naivt av oss å tro at etter dette, vil tjenestemannsloven bestå slik den er i dag. Eller bestå i det hele tatt.

Men viktigst er prinsippet om felles kamp og interesser av å ha et organisert og regulert arbeidsliv. Ingen tjener på at noen jobber på dårligere vilkår. Ulempene ved midlertidighet er mange, både privat og yrkesmessig.

Privat er det vanskelig å planlegge langsiktig da forutsigbar inntekt faller bort. Yrkesmessig skaper den utrygghet, gjør det mindre attraktivt å organisere seg og stille krav til lønn og arbeidsvilkår. I denne situasjonen er det klart i hvem sin favør maktforskyvningen går.

Et trygt arbeidsliv er en forutsetning for velferd. Alle skal ha mulighet til å forsørge seg selv, ha forutsigbar inntekt, sikret kollektiv fritid og en trygg alderdom. Arbeid er velferd, og angrepene på det trygge arbeidsliv er et angrep på velferdsstaten.

Forsvar arbeidsmiljøloven! Bli med på den politiske streiken 28. januar!

 

 

 

Emneord: Arbeidsmiljø, Arbeidsforhold Av Natalia Zubillaga, nestleder i Norsk Tjenestemannslag ved UiO
Publisert 20. jan. 2015 13:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere