Prinsippløse lokale lønnsforhandlinger

Store og stadig større økonomiske forskjeller mellom elite og den vanlige arbeidstaker, er en uheldig utvikling dersom varemerket i lokale lønnsforhandlinger sementerer denne utviklingen, skriver Alf Jensen.

Ved årets lokale lønnsforhandlinger, som ble avsluttet i november, opplever vi nok en gang at svært få av UiOs ansatte får seg tildelt en helt urimelig stor del av en felles, lokal lønnspott. Hvor rimelig er det at 29 personer som utgjør 0,24 promille av de samlede lønnstakere, forsyner seg med 5,8 % av de samlede potten til fordeling.

Kun 20 % av de ansatte nådde fram. Den samme tendensen så vi i 2012. Den gangen nådde 15 % av de ansatte fram. Tolv personer oppnådde mellom 100.000 til 190.000.- som gir en enda verre statistikk enn i år. Dersom statistikken for 2010 går i samme  retning er vi på mot en skjevfordeling over år som virker helt urimelig.

I de generelle lønns- og personalpolitiske retningslinjene ved UiO heter det :

"Alle ansatte ved UiO skal ha likeverdig mulighet til å få vurdert om det foreligger grunnlag for lønnsopprykk. Lokale ledere pålegges spesielt evaluering av ansatte som de siste 5 år ikke har fått lokal lønnsutvikling."

For alle de som ikke har nådd fram eller som  verken når fram i forhold til de generelle retningslinjene ved UiO eller ved at lokal fagforening når fram på vegne av sine medlemmer, oppleves føringene og praksisen ved å gi de store pengene til de få, meget urimelig. Hva gjør dette med arbeidstakeres opplevelse av tilhørighet og følelse av identitet? De fleste jobber i fellesskap med sammenligningsbare arbeidsoppgaver. Hva gjør det med følelsen av hva som kan være logisk, forutsigbart og rettferdig? Hva gjør dette med lokale fagforeninger som hvert år legger inn gode argumenter mot ulikhetene men hvor de sjelden blir hørt?

Dersom det er usikkerhet i forhold til hva den menige UiO-ansatte egentlig mener om gjennomføringen av de lokale lønnsforhandlingene, bør det etter hvert kunne gjennomføres en spørreundersøkelse som kan gi arbeidsgiver en pekepinn på hva som oppfattes som rimelig og rettferdig i fordelingen av lokale lønnsmidler.  Et lite råd kan være å se til en meningsmåling fra Sentio, hvor 98 % av de tilfeldig spurte svarer at de ikke ønsker større økonomiske forskjeller.

Den nordiske modellen kjennetegnes ved mindre økonomiske forskjeller mellom folk enn i andre samfunn vi kan sammenligne oss med. Det burde ikke være noen grunn for at trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten ikke blir videreført  i de lokale lønnsforhandlingene, basert på likeverdighet og med målsetting om en fordeling av godene basert på hva majoriteten av de ansatte oppfatter som en rettferdig fordeling.

Store og stadig større økonomiske forskjeller mellom elite og den vanlige arbeidstaker, er en uheldig utvikling dersom varemerket i lokale lønnsforhandlinger sementerer denne utviklingen. La oss få åpenhet omkring disse forhandlingene og legg ut fordelingsresultatene. Da kommer prinsippene for fordelingen klart fram.

Intensjonen om en rimelig lik fordeling basert på egalitære prinsipper, hvor de svakest stilte blir tilgodesett og hvor også de midlertidige ansatte får innpass (17,2 % av de ansatte, dersom vi ser bort fra stipendiater), bør være noe vi kan samle oss om.

Litteratur:

  • Lokal lønnspolitikk:14.sep.2004. http://www.uio.no/om/regelverk/personal/overordnet/lonnspolitikk.html
  • Rawls, John, 1999. A Theory of Justice.
  • G.A.Coheb, 1995. Self-ownership, freedom, and equality

 

Emneord: Personalpolitikk, Arbeidsforhold Av Alf Jensen, konsulent ved Sosialantropologisk institutt.
Publisert 12. feb. 2015 15:00 - Sist endra 12. feb. 2015 15:07

Ja, større openheit og diskusjon omkring lokale tillegg i Universitetssektoren vil kunne gje mindre vilkårlege utslag. Eg er også samd i at utjemning av ulikskapar i lønn på same arbeidsplass - og på tvers av skilje vitskapleg/administrativ - bør vere eit uavhengig argument i høve til prinsippet om individuell lønnsutvikling. Vitskapleg tilsette har i tillegg goder administrative ikkje har, slik som ei friare organisering av arbeidstida (i tillegg til reine forskningsterminar).

Torjus Midtgarden, Senter for Vitskapsteori, UiB

tmi002@uib.no - 3. mars 2015 09:17

Det er vel ingen hemmelighet at det lønner seg å være meget godt likt av spesielt mellomledelsen og nøkkelpersoner i de lokale fagforeningene for å skaffe seg både lønnstillegg og annet snadder. Selvom det finnes offisielle retningslinjer utarbeidet i samarbeid med jobbkoseklubbene, er det ikke gitt at tekstene skal følges. Jungelloven eksisterer overalt, selv i rike Norge hvor vi liker å tilsløre oss selv med fyndord som demokrati, likestilling og andre glansbilder. Vi er faktisk et samfunn med svært så synlige forskjeller. Forskjeller som i økende grad får sterk støtte av lovtekster, retningslinjer og praksis. Den menige er her for å tjene makten med tiggerluen i hånden, det har vi ikke greid å utvikle oss fra her i nord heller. Jobbkoseklubbfolket er blant de som ser til at dette utøves i god ånd, dog med nokså dårlig odør.

Rahima@webid.uio.no - 6. mars 2015 00:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere