Vil HF ruste seg for å møte NFR-krav?

For en snau måned siden (20.9.2014) offentliggjorde Forskningsrådet sin policy for åpen tilgang til offentlig finansierte forskningsdata. Retningslinjene gjelder data i NFR-finansierte prosjekter. 

De færreste HF-fag, med unntak av arkeologi, krever at materiale som bygges opp i et offentlig finansiert forskningsprosjekt, skal langtidslagres og stilles til disposisjon for andre prosjekter. Dels er det en tradisjon i Norge at forskerne selv forvalter eget materiale. Men like viktig er kanskje manglende forståelse for å kunne etterprøve forskningsresultater i ettertid gjennom tilgang til originalmateriale. Det gir ingen akademisk kreditt å systematisere og lagre kildemateriale til fremtidig bruk ved andre. Mye materiale blir dermed underutnyttet, og mye materiale går helt tapt.

Det er flott at NFR har som policy at forskningsmateriale frambragt ved NFR-finansiering skal oppbevares i minst ti år og stilles til disposisjon for andre forskere. Materiale i bibliotek, arkiver og samlinger representerer slike kildedata. Men mye innsamlet empiri og systematiserte forskningsresultat når aldri så langt. Det blir stuet bort, glemt og kastet, eller det forsvinner når forskerne skifter pc. Dette er et problem for vitenskapen, og Forskningsrådets nye policy bør derfor utvides til alle forskningsprosjekter som betales av det offentlige.

NFR peker på at den nye politikken krever gode databaseløsninger og velstrukturerte metadata (kataloger). NFR slår også fast at det kan være nødvendig å «kurere» dataene, drive oppdatering  og vedlikehold.

Mange humanistiske fag har feltarbeid som del av sin virksomhet. Korte stipendperioder gir snaut rom for innsamling og innledende metodisk eksperimentering. Derfor bør studentene få tilgang til databaser med velordnet forskningsmateriale og vitenskapelige lagringsformat. Det kreves også standardiserte metodekurs, slik at feltarbeid ikke blir unødig tidkrevende.

Når NFR-policyen skal implementeres ved Det humanistiske fakultetet (HF), Universitetet i Oslo, kreves det både infrastruktur, utvikling av metoder og undervisning i digital humaniora. I det siste året har Digital humaniora vært i fokus ved HF. HF har tre felles miljøer som arbeider utelukkende med digital metode og oppbygging av digitale forskningsressurser. Disse er gruppen for digitale medier i læring og forskning (DMLF), Enhet for digital dokumentasjon (EDD) og Tekstlaboratoriet (TL). Gruppene har høy kompetanse og et tungt internasjonalt kontaktnett. De har forskjellig fokus, men utfyller hverandre. Ressursene som gruppene har bygd opp siden 1990, omfatter store datasamlinger til gjenbruk som til dels går langt tilbake i tid.

 EDD, som jeg leder, har over 20 års erfaring med språkdokumentasjon i Norge og Afrika, spiller en sentral rolle i utviklingen av metadatastandarder (ontologier) for humaniora og har utviklet dokumentasjonssystemer for museene og samlingene, samt generelle verktøy for oppbygging, og formidling av forskningsressurser. Med de tre fellestjenestegruppene DMLF, EDD og TL står HF svært godt rustet til å kunne implementere NFRs policy.

Dersom HF ønsker å møte NFRs krav raskest mulig, vil HF vært tjent med å etablere et senter for humanistisk informatikk/Digital Humanities basert på de tre enhetene. Senteret vil ha kompetanse i organisering av data, lagring og formidling, og kan gi undervisning og metodekurs. Senteret bør drive forskning og forskningsbasert undervisning på alle nivåer, først i form av moduler i eksisterende studieprogram, og i egne programmer.

HF har nå evaluert organiseringen av DMLF, EDD og TL. Utvalget, ledet av prodekan Einar Lie, skriver at de ikke har hatt tid til å vurdere innhold i og kvalitet på ressurser og tjenester fra de tre miljøene. Men utvalget foreslår å gradvis fjerne HF-bevilgningene og i stedet finansiere virksomhetene gjennom internkjøp av tjenester mellom instituttene. EDD og TL skal legges til Institutt for lingvistiske og nordiske fag (ILN). ILN må selv sørge for finansieringen av disse fellestjenestene ved kjøp og salg.

Denne planen ligner til forveksling det som skjedde ved Universitetet i Bergen, der det internasjonalt velrenommerte Humanistisk datasenter fikk finansieringen lagt om og basert på inntjening. Senteret er nå borte. Lærdommen er at humaniora ikke har økonomiske muskler til å kjøpe usubsidierte tjenester. Tilsynelatende enkle og uskyldige endringer i finansiering kan ha vidtrekkende følger.

I stedet for å møte NFRs policy og løfte fram Digital humaniora, går HFs ledelse motsatt vei og skyver ansvaret over på instituttene gjennom bestiller-utførermodellen. Det går mot dekanvalg ved HF. For neste dekan ligger det til rette for å snu skuta.