Oddrun Grønvik i Norsk Ordbok 2014 tar i et leserbrev i Uniforum 22. august opp flere sider ved vedtaket i styret til Institutt for lingvistiske og nordiske studium om at instituttet ikke lenger tar ansvar for drift og forvaltning av UiOs språksamlinger. De fleste av poengene i innlegget har allerede vært imøtegått i innlegg i flere aviser i løpet av sommeren. Jeg skal likevel kommentere et par av dem her.
Grønvik mener at UiOs språksamlinger gir UiO et naturlig fortrinn i utforsking av norsk språk. Selvsagt er samlingene nyttige for språkforskere som arbeider med norsk språk. Men i kraft av å være et materiale utviklet primært for å produsere ordbøker, kan de ikke bli noe mer enn et supplement til det forskningsmaterialet forskerne selv etablerer for å finne svar på de spørsmålene de ønsker å stille. Dersom samlingene hadde gitt UiO et naturlig fortrinn, slik Grønvik hevder, er det underlig at det meste av den forskningen på norsk språk som i dag blir publisert i fagfellevurderte tidsskrift, både ved UiO og ved andre institusjoner, faktisk ikke bygger på UiOs språksamlinger.
Grønvik mener også at ved å ”kvitta seg med språksamlingane” går HF glipp av muligheten til å profilere sitt mål om å satse på digital humaniora. Jeg er enig i at NO2014 er et godt eksempel på hvordan digitale verktøy kan brukes i humanistiske prosjekter. Det er også riktig at store infrastrukturprosjekter er nødvendige på de fleste forskningsfelt i dag. Samtidig er det viktig å huske på at slike prosjekter ikke tilfredsstiller alle behov for digitalisering av forskningsdata innenfor humanistisk forskning. Fremdeles arbeider mange forskere innen humaniora enten alene eller i mindre grupper. Dersom alle ressurser knyttet til digitalisering av forskingsdata blir brukt på store infrastrukturprosjekter, vil vi ikke kunne støtte godt nok opp om behovene til enkeltforskere og mindre forskergrupper. Dermed er det nødvendig å finne en god balanse mellom store infrastrukturer og forskerinitierte datasett knyttet til spesifikke prosjekter. Med andre ord er det nødvendig å prioritere mellom oppgaver.
Til slutt vil jeg kommentere Grønviks påstand om at språksamlingene ved UiO er ”knytte til oppbygginga av norsk språk og litteratur som morsmålsstudium, frå 1880-talet og fram til i dag”. Påstanden er overraskende sett i lys av at oppbygging av morsmålsfaget i Oslo har skjedd ved universitetet, dit samlingene kom først i 1972. Jeg imøteser derfor en konkretisering fra Grønvik av hvordan samlingene har bidratt til morsmålsstudiet ved UiO i de mellomliggende 90 årene.
Om satsing på norsk språk
I prosessen mot språksamlingane på Universitetet i Oslo er det hevda at språksamlingane har liten relevans ut over det å lage ordbøker, slik også i innlegget "Vi satser fortsatt på norsk språk" (Uniforum 3. sept.). Slike påstandar må likevel prøvast mot historiske føresetnader.
I Stortingsmelding nr. 15 1968-69 Om språksaka gjev eit vidare perspektiv. I førebuingane til samanslåinga av dei tre ordboksverka som femnde om gammalnorsk, bokmål og nynorsk, var namnespørsmålet tema. Framlegget frå styra til dei tre ordboksverka var "Institutt for Norske Ordboksverk", men det vart avvist til fordel for "Norsk leksikografisk institutt":
"Når det var tvil om namnet, kom det av at det i grunnen ikkje høvde å nytte ordet "ordboksverk", sidan det å lage ordbøker berre er ein del av verksemda – ho går og ut på å lage eit permanent arkiv over norsk ordmateriale, og denne delen av arbeidet skal vare ved også etter at di store ordbøkene, og andre moglege ordbokstiltak, ein gong er ferdige." (S. 8.)
Det dåverande Kunnskapsdepartementet hadde såleis ein visjon for desse språksamlingane som både i omfang og tidsperspektiv gjekk langt forbi det å lage papirordbøker. Hovudkjelda for Om språksaka var elles arbeidet til Vogt-komiteen (Innstilling om språksaken ...) frå 1966. I merknaden til denne innstillinga var elles Universitetet i Oslo ved fagfakultetet ein entusiastisk pådrivar: "Fakultetet vil sterkt støtte tanken om et slikt institutt". Det var ei storsatsing på norsk språk som skapte nye realitetar innanfor så ulike felt som både språkpolitikk og norsk språkteknologi, tillegg til ny kunnskap om norsk ordforråd. Satsinga har utvikla seg både nasjonalt og tverrfagleg i tråd med internasjonale standard.
Dagfinn Worren
Logg inn for å kommentere