Siste nummer av Uniforum hadde store oppslag knyttet til undertegnedes arbeidssituasjon. Utgangspunktet var at mitt institutt, ILS (Institutt for lærerutdanning og skoleforskning) over lang tid, og på ulike måter, har søkt å usynliggjøre og neglisjere min kritikk av testingen som preger norsk skole, først og fremst OECDs Pisa-prosjekt. Men det er ikke bare min Pisa-kritikk som skal vekk. Alt skal vekk, også alle andre innspill jeg har i offentlig debatt.
Instituttstyrer ved ILS, Rita Hvistendal, gir en reaksjon som var forutsigbar: de prinsipielle sidene ved saken blir ikke berørt. Saken blir parkert, vridd til å være en slags personalsak. Mellom linjene: en trøblete gammel professor som føler at han ikke får nok oppmerksomhet. Det forsikres om at jeg slett ikke er usynliggjort. Jeg blir til og med forespeilet en kontorstol på pensjonistkontoret. End of story.
(Min påstand om usynliggjøringen kan man for øvrig sjekke på http://www.uv.uio.no/ils/om/aktuelt/i-media/ og sammenholde med Cristin-data eller google-treff.)
Med svaret fra ILS forsvant de prinsipielle spørsmålene: Hva bestemmer faglige prioriteringer ved et universitetsinstitutt? Hva skjer med akademiske idealer når man er avhengig av å løpe etter penger der penger finnes? Hva slags lojalitet skal man kreve av vitenskapelig ansatte? Hvordan hanskes man med faglig/politisk og verdimessig uenighet?
Eller rett og slett: Hva er et universitet?
Eksemplet med usynliggjøring på nettsiden til ILS var bare dråpen som fikk det til å flyte over. Eksemplene på utfrysing er flere, men Uniforum er ikke stedet for dette. Professor Birgit Brock-Utne gir for øvrig i eget innlegg et annet eksempel, slik det fortoner seg fra en som står utenfor instituttet.
Mange peker på at dagens spente situasjon i skolen har sin rot i endringer som fulgte i kjølvannet av det såkalte Pisa-sjokket. Dagbladets Stein Aabø traff spikeren på hodet (19. aug.) ved å hevde at "Pisa-undersøkelsen og nasjonale prøver har skapt et forventnings- og effektivitetspress i skolene." Nylig har tidligere ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet, Ole Briseid, gått ut med sterk kritikk av den vending norsk skole har tatt de siste 10–15 årene. "I Norge er det Pisa, Pisa, Pisa" sier han i et stort oppslag i Morgenbladet. Ved lanseringen av Ludvigsen-utvalget for få dager siden, var Rune Slagstad invitert til å gi en bakgrunnskulisse for norsk skolepolitikk. Han sa at "Pisa har skyllet som en brottsjø inn over det norske samfunn med minimalt innslag av kritisk diskusjon". Vi aner nå en vending i den offentlige diskusjonen om norsk skolepolitikk. Kritikere blir ikke lenger stemplet og usynliggjort. Og vi er blitt flere.
Det er altså ILS som hele tiden har hatt hånd om Pisa. De var med på å skape Pisa-sjokket, da norsk skole i 2001 fikk dommen "skoletaper". (Enda vi da, som nå, havnet midt i laget blant de rike OECD-landene.) "Pisa-sjokket ble en flying start for oss som nylig hadde overtatt ledelsen i Kunnskapsdepartementet", skriver Helge Ole Bergesen, Clemets statssekretær, i sin bok som kom rett etter at nye skolereformer var på plass. I kjølvannet av Pisa-sjokket kom en ny skolereform, nasjonale tester og et økende rapporterings- og dokumentasjonspress. Mange vil hevde at det har vokst fram en mistillit til norsk skole og lærerne som arbeider der. Jeg tviler ikke på at motivasjonen fra de som drev fram reformene, har vært å arbeide for en bedre skole, med mere vekt på kunnskap og læring. Det var for øvrig full politisk enighet om denne utviklingen. Da er det kanskje ekstra behov for kritiske røster?
ILS har i dag ansvar for deler av de nasjonale prøvene, dessuten Oslo-prøver og andre nasjonale og internasjonale tester. I dag er det et tyvetall ansatte som er tilknyttet denne gruppa ved instituttet. De gjør sikkert en god jobb med testene, men det kan i det minste diskuteres om denne testingen i dag er til beste for skolen. Slike oppdrag skaper arbeidsplasser og orden på økonomien. Ikke bare det, for i kjølvannet av Pisa-krisa følger det også satsinger på tiltak som skal rette opp situasjonen, og det kommer stipendiatstillinger og forskningsmidler. Hvis en ung forsker er ute etter å få en jobb, er Pisa-kritikk ikke noe godt sjekketriks.
Det blåser kalde vinder når man velger å gå ut offentlig med Pisa-kritikk. Jeg har fått grundig bank og personkarakteristikk av Kristin Clemet, som helt bevisst satte i gang Pisa-panikken i norsk skole. Det tåler jeg; man får de fiender man fortjener. Verre er det å oppleve kald skulder og usynliggjøring på egen arbeidsplass.
Det kan oppfattes som paradoksalt at det instituttet som har ansvaret for utdanning av lærere her ved UiO, er sentralt i å utvikle de redskaper som er med på å skape dagens skolekonflikt. I et slikt tilfelle bør man kanskje være ekstra påpasselig med at man lar kritiske røster komme til orde? Hadde instituttet vært en bedrift, ville ledelsen kunne kreve en viss lojalitet. Men slik skal det vel ikke være ved et universitet?
Denne konkrete saken er ett av mange eksempler på hva som skjer når forskere og universiteter i stadig større grad blir avhengig av eksterne midler. Det kan vokse fram en kultur av lojalitet og taushet. Selvsensur, kanskje også frykt for synlige og usynlige represalier hvis man går ut offentlig. Unge forskere på utkikk etter jobb oppfatter selvsagt budskapet, de kan lære seg at det er slik det skal være ved et universitet.
Nå er jeg emeritus, og instituttet har ikke bedt meg fortsette. Men jeg fikk tilbud om gjestestillinger ved andre institusjoner, og har takket ja. Det er hyggelig å være på en arbeidsplass der man er ønsket. Men nå finnes det ikke en eneste fysiker eller kjemiker ved det institutt som har ansvaret for UiOs lektorutdanning.
Til slutt dette, i fall det ikke er selvsagt: Min kritikk er systemkritikk, den rammer ikke de mange gode fagkolleger jeg har ved ILS. Mange av dem deler for øvrig mine synspunkter og min analyse, og skriver om dette i fagtidsskrifter. Det gjør jeg også, men jeg velger i tillegg å ta debatten i offentligheten. Der hører den faktisk hjemme, for det dreier seg om hva slags skole og hva slags samfunn vi vil ha. Og nå er jeg opptatt av kjernespørsmålet: Hva slags universitet er det vi vil være?
Logg inn for å kommentere