Ombudsplikten og prorektorvervet

I erklæring datert 24. april 2014 skriver Ruth Vatvedt Fjeld at hun “har besluttet” å fratre som prorektor. Det hadde hun ikke adgang til å gjøre, skriver professor emeritus Aanund Hylland .

I debatten om tidligere prorektors fratreden og utpeking av ny, er det et moment som ikke ser ut til å ha kommet fram, i hvert fall ikke i Uniforum eller i de offentlig tilgjengelige saksdokumentene.  Det gjelder ombudsplikt for ansatte ved universitetet. Dette er uttrykkelig sagt i universitets- og høyskoleloven § 9-5 (1) første setning: «En ansatt som blir valgt til styret eller andre tillitsverv ved institusjonen, har plikt til å ta imot vervet.»  Det fins unntak, men de har ikke betydning her.

Selv om prorektor i dag ikke er stemmeberettiget medlem av styret, kan det ikke være tvil om at vi har å gjøre med et av de «andre tillitsverv ved institusjonen». Ombudsplikten har flere aspekter. Den innebærer plikt til å være kandidat dersom man blir foreslått på lovlig måte, og plikt til å gå inn i et verv dersom man blir valgt. For store og viktige verv er det normalt liten realitet i disse delene av plikten. Potensielle forslagsstillere vil neppe foreslå, og velgerne vil neppe velge, en person som bestemt motsetter seg å fungere i vervet, kanskje med unntak for helt spesielle situasjoner som ikke foreligger her.

Endelig innebærer ombudsplikten at den som har mottatt et verv, har plikt til å fungere i hele valgperioden. Dette aspektet av plikten er og bør være en realitet. Dette kan begrunnes både demokratisk og administrativt. Når det blir holdt valg, må velgerne kunne vente at de faktisk får den de velger for hele perioden valget er forutsatt å gjelde. Dessuten er det åpenbare praktiske og administrative ulemper ved at det skjer skifte i et verv utenfor tur.

Det kan skje ting som ingen kunne forutse, men som medfører at innehaveren av et verv bør få fratre. Alvorlig og varig sykdom er et åpenbart eksempel, et annet er at innehaveren av et verv får et stillingstilbud utenfor universitetet som man ikke med rimelighet kan kreve at vedkommende avslår på grunn av sitt verv. Som en analogi kan jeg nevne at Grunnloven § 63 fastsetter ombudsplikt ved stortingsvalg, men likevel kommer Stortinget sikkert til å gi Jens Stoltenberg permisjon slik at han kan tiltre som generalsekretær i NATO.

Det som likevel står fast, er at der ombudsplikten gjelder, kan ikke innehaveren av et verv ensidig frasi seg dette. I erklæring datert 24. april 2014 skriver Ruth Vatvedt Fjeld at hun “har besluttet” å fratre som prorektor. Det hadde hun ikke adgang til å gjøre. Det rimelige er vel å oppfatte erklæringen som en søknad om fritak. I brev fra universitetsdirektøren til valgstyret 29. april heter det at prorektor “ønsker å fratre sitt verv”, og det er etter mitt syn en korrekt formulering.

Det kan ikke være noen annen enn Universitetsstyret som er kompetent til å behandle en slik søknad fra prorektor, eventuelt etter innstilling fra valgstyret.

I de papirene jeg har sett, er det ingen ting som tyder på at Universitetsstyret eller valgstyret har foretatt noen reell vurdering av om søknaden burde innvilges. Det synes som man bare har tatt for gitt at prorektor har fratrådt. Det må være i strid med lovens ordning.

Burde søknaden ha vært innvilget? Det skal jeg ikke uttale meg om. Tilfellet faller ikke inn under noen av de eksemplene jeg nevnte ovenfor, men de var ikke ment å være utfyllende. Debatten i Uniforum tyder på at det er en viss uenighet om bakgrunnen for det som skjedde. I alle fall vil jeg understreke at det etter mitt syn ikke er utelukket at interne arbeidsforhold og mulige motsetninger kan gi grunnlag for å innvilge søknad om fritak fra en tillitsvalgt, men da må den som innvilger søknaden, gå inn i saken og vurdere den seriøst. Det ser ikke ut til å ha skjedd.

Det har vært diskusjon om det som ble gjort etter at det var konstatert at Fjeld hadde fratrådt. Her vedtok flertallet i Universitetsstyret, etter tilråding fra flertallet i valgstyret, å avvike fra regelen i universitetets eget valgreglement om at det i et slikt tilfelle skal holdes nyvalg på rektor og prorektor. Dette var etter mitt syn en lovlig og forsvarlig beslutning. Loven eller andre overordnede regler som er bindende for universitetet, sier ikke noen om spørsmålet. Universitetsstyret har full kontroll over valgreglementet, inkludert rett til å gjøre enkeltstående unntak. Det hadde kanskje vært mer ryddig å vedta hjemmel for unntak og så bruke denne, og det beste ville ha vært om en unntakshjemmel hadde funnes fra før. Likevel mener jeg at det som skjedde, var lovlig. Om det var klokt, er en annen sak. Der skal jeg ikke uttrykke noen bestemt mening, men jeg har en viss sans for de argumentene Knut Heidar har framført i debatten.

 

 

Emneord: Universitetspolitikk, Personalbehandling, Arbeidsforhold Av Aanund Hylland: professor emeritus i samfunnsøkonomi og beslutningsteori ved Økonomisk institutt og tidligere leder for Det sentrale valgstyret ved UiO
Publisert 5. juni 2014 12:25 - Sist endret 5. juni 2014 13:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere