Miljørangering motiverer til handling

 Å vise at forandring er mulig, at man bryr seg om miljøet og at det finnes mye fin og ny forskning på temaet, er en måte å synligjøre at UiO faktisk er på vei til å bli en grønt universitet, skriver forfatterne av dette debattinnlegget.

UiO har foreløpig ikke villet delta i GreenMetric miljørangering. UiO peker på lite relevans mellom hva som måles og UiOs egenart. Når det gjelder målinger på tiltak for et grønnere campus (drift, bygninger og infrastruktur) sier UiO at målingene er ”relevante, men mangler flere vesentlige områder (Innkjøp, materialbruk, IT, mat og kantinedrift, idrettsvirksomhet, parkdrift). Det hevdes videre fra UiO at « noen spørsmål passer bedre til andre land og typer campus, dårlig til norske forhold og UiO».

Selv om rangeringsmålene ikke passer UiO som hånd i hanske, må man ikke miste hovedhensikten med rangeringen av syne. Poenget bør ikke være å bli den beste i klassen, men å bevisstgjøre ansatte og studenter om at man kan strekke seg mot grønne, subjektive handlinger i sine lokale omgivelser på instituttet, på fakultetet og på campus. Å måle tiltak som betyr grønnere campus med kildesortering i alle bygninger, med grønnere drift av bygninger og at man legger til rette for full elektrifisering og flere ladestasjoner for UiOs bilpark, er aktuelle tiltak. GreenMetric måler områder som areal, energi, avfall, vann og transport. Alle disse områdene er aktuelle for UiO og burde kunne løftes fram i synlige målinger rettet mot total energibruk ved UiO, avfallsmengde og hvor mange flere som sykler, går eller bruker offentlig transport. Alle som bruker UiO-bygninger og campus burde kunne følge med på det minskede forbruket eller overforbruket.

UiO kondemnerer 160 tonn med møbler hvert år verdt millioner av kroner. Noe resirkuleres, men store mengder helt brukbare, lite brukte møbler destrueres, i stedet for at man etablerer nettsider til internt bruk hvor man klassifiserer og tilpasser for bruk i stedet for å kjøpe nytt. Ideelle organisasjoner eller andre samfunnsnyttige formål kunne benyttet seg av disse møblene.

I mange kafeteriaer ved UiO brukes det engangsbestikk og engangstallerkener. Ofte finnes få alternativer. Full kildesortering er fortsatt ikke innført på de fleste institutter på UiO. Småting, som ikke ødelegger verden? Kanskje. Men det gjør den ikke bedre. De fører til at man anser det som smågreier, at man ikke trenger å tenke på sine egne handlinger, og universitetet som skulle gå foran med bevisstgjøring og samfunnsforandringer, ligger langt etter.

Og er det høyst nødvendig å bytte ut alle datamaskiner med en syklus på ca. 3 år? Det går med 240 kg fossilt brensel som gir et utslipp på 700 kg CO2 ved å produsere en stasjonær PC. De fleste PC-er har i tillegg en garanti på 5 år ved reparasjoner. Så hvorfor ikke utvide syklusen til 5 år?

Når det blir kaldere, begynner ansatte ved SV-fakultetet å teipe igjen vinduer. Høye varmekostnader, dårlig inneklima og stipendiater med ullvotter på om vinteren, mens det blir så varmt om sommeren at det nesten er umulig å jobbe i noen av rommene. Selv om passiv husstandard kanskje blir vanskelig å oppnå med gamle bygg, kunne i hvert fall mer energieffektivisering være en realistisk målsetting. Det ville på lang sikt føre til lavere driftskostnader, bedre arbeidsmiljø, og vil vise at UiO bryr seg om miljøtiltak. Hvis dette skulle bli gjennomført, så kunne man forklare hva som blir gjort og hvordan det påvirker både inneklima, miljøet og driftskostnader. Å vise at forandring er mulig, at man bryr seg om miljøet og at det finnes mye fin og ny forskning på temaet, er en måte å synligjøre at UiO faktisk er på vei til å bli en grønt universitet.

UiO burde ta med i betraktningen hvor motiverende deltakelse i GreenMetric vil være for ansatte og studenter. UiO kan også melde inn mangel på relevans på de områdene som er lite passende for UiO, til universitetet i Indonesia som koordinerer rangeringen. De bør kunne innrømmes en ”fredningsperiode”, da rangeringen ble startet først i 2010.

 

Emneord: Miljø, Arbeidsforhold Av konsulent Alv Chr. Jensen, stipendiat Lena Gross og masterstudent Line Ørstavik ved Sosialantropologisk institutt
Publisert 29. okt. 2014 17:04 - Sist endra 29. okt. 2014 17:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere