Uniforum har i den senere tid satt søkelys på at det ikke eksisterer et system for karriereplanlegging for teknisk/administrativt ansatte. Jeg ønsker å rette lyset mot en langt mørkere og dystrere side av dette, nemlig hvor mangelfullt systemet er for å fange opp dem som faller utenfor selv der de er i dag. Alle de som hver dag pliktskyldig går til sitt arbeid ved UiO, sitter ved sin pult de tilmålte timer, men som ikke får arbeidsoppgaver, ikke får delta i faglige fora og hvor «karriereplanlegging» kun er en term med utopisk innhold.
Universitetsdirektøren har lovet at ingen skal miste jobben som følge av IHR-prosessen. Det høres fint ut, men er universitetsdirektøren klar over hvor mange av UiOs ansatte som, uavhengig av denne omorganiseringen, føler at de har mistet innholdet i jobben sin for lenge siden?
Arbeidstagere både med og uten høyere utdanning som dypt savner følelsen av en meningsfylt arbeidshverdag, og som gruer seg til hver gang de får spørsmål om hva slags arbeidsoppgaver de har. Jeg hørte forleden om en som nå hadde begynt å svare på den type spørsmål med «Jeg har i grunnen ingen vesentlige arbeidsoppgaver, jeg, så stort sett er jeg bare her». Dette er modig, men fryktelig trist.
Hvordan faller man utenfor slik at man ikke får realisert sitt poensiale? Årsakene kan være mange, tilfeldige og tilsiktede. For noen er det å komme tilbake fra foreldrepermisjon eller langt sykefravær en årsak. Konflikter på arbeidsplassen og «vanskelige» ansatte kan være en annen. For noen kan det i perioder være greit at det ikke stilles store krav på arbeidsplassen når barna er små, de gamle hjemme er syke eller man står midt oppe i et opprivende samlivsbrudd. UiO er en IA-bedrift, og det skal være rom for at man i faser av livet ikke kan gi arbeidet 1. prioritet. Men det er ikke greit at ikke arbeidsgiver stiller krav og legger til rette for meningsfylte arbeidsoppgaver når dette strekker seg over uker, måneder, år og tiår. Alle UiOs ansatte fortjener å bli sett. Alle UiOs ansatte fortjener meningsfylte oppgaver. Alle UiOs ansatte fortjener å få realisert sitt potensial. Og alt dette fortjener UiOs ansatte helt uavhengig av om det foreligger en karriereplan eller ikke.
Hvorfor lar arbeidsgivere så mange ikke få realisert sitt potensial? Hvorfor gjør ikke arbeidsgiver noe? Fagforeningene blir i slike saker ofte møtt med arbeidsgivers styringsrett og kommer dessverre ingen vei.
I sin iver etter å fjerne tidstyver, fjerne dobbeltarbeid, øke kvaliteten og realisere gevinster som kan overføres til UiOs kjernevirksomhet – hvorfor tar ikke universitetsdirektøren tak i sine underordnede ledere som lar dette skjer? Her er det garantert millioner å spare. Mange menneskers psykiske og fysiske helse kunne fått en real opptur, fordi selvforakten ville kunne erstattes med en meningsfylt tilværelse, og staten kunne spare store utgifter til langvarige sykemeldinger og uførepensjoner.
Uniforum kjenner navnet til innsender, som ønsker å være anonym.
Logg inn for å kommentere