Kapasitetsbygging i Gambia

Vest-Afrika har noen av de skjøreste helsesystemene i verden, og er av de fattigste. Å ikke støtte dem, kan føre til slike katastrofer som vi har sett i ebola-epidemien, skriver medisinprofessor Johanne Sundby i et åpent brev til Utenriksdepartementet.

PROTESTERER: Medisinprofessor Johanne Sundby protesterer mot at regjeringen har kuttet ut Gambia fra ordningen med kvotestudenter. (Arkivfoto)

Foto: Camilla Smaadal

 

Jeg har jobbet med forskning og kapasitetsbygging i Gambia siden 1994. Jeg kjenner landet ut og inn. Dette er behørig dokumentert i bl.a. Apollon. Ja, det var EN kvotestudent fra Gambia i fjor. Og en i forfjor, og en før det, og åtte til i årene før det. Vi får tildelt 4–5 kvotestipend hvert år til vårt program, og i 15 år har vi gitt et stipend hvert år til en sykepleier-jordmor som jobber i helsetjenesten i Gambia. 22 år med samarbeid, mange publiserte artikler, stor endring i helsetjenesten i Gambia. To har tatt doktorgraden, minst åtte har tatt mastergrad, og enda fler har gått på sommerskolen. Til sammen har de dannet en ryggrad i mor-barn-helsetjenesten i Gambia, som har medvirket til at mødredødeligheten er halvert.

Det har ikke kostet norsk bistandsbyråkrati mye, det er vi her på UIO som har bygget kapasitet og stått for hele prosjektet. Vi har supplert med midler fra Forskningsrådet. Vi har holdt to store nasjonale kunnskapskonferanser i Gambia, med meget stor lokal deltagelse. Konferanser som har brakt folk sammen og gitt dem et felles ståsted.

Vi skulle gjerne tatt flere studenter, men det har ikke vært flere plasser / stipender å søke på. Nå er det INGEN. Det er fint at DU statssekretær Brattskar (red. anmerkn.) og politikere synes det skal fokuseres og konsentreres, men et problem er at dere da mister innsatsen fra sånne som meg, driftige og engasjerte norske aktører, og dessuten mister tillit fra nasjonale aktører i noen av de fattigste landene i sør. Jeg synes denne politikken er utrolig lite gjennomtenkt. En ting er å la stat-til stat-bistand komme færre land til gode med STORE midler. Mye bistand er mange penger på bakgrunn av mindre grundighet og mer usikkerhet enn det vi som driver med vitenskap, kan by på.

Så å knekke slike små, driftige initiativer som vårt langvarige, gjensidige samarbeid, som har jobbet etter de beste bistandspolitiske retoriske slagord om likeverd, utvikling og bærekraft, er et hån mot de samme slagordene og  mot oss som har jobbet med kvalitet og engasjement i år etter år. Hva skal vi tro på i politikken da? Det gir oss ikke stor tillit til at de som forvalter politikken, egentlig bryr seg om hva man får til. Eller at man baserer politikken på kunnskap. Eller får til ting som holder mål, for en rimelig penge.

Nei, dette bør dere gjøre om på. Vest-Afrika har noen av de skjøreste helsesystemene i verden, og er av de fattigste. Å ikke støtte dem, kan føre til slike katastrofer som vi har sett i ebola-epidemien (som Gambia har unngått, takket være sitt noenlunde ok helsesystem).

Med vennlig, men nokså irritert hilsen

Johanne Sundby

Emneord: Medisin, Afrika, Internasjonalisering Av medisinprofessor Johannes Sundby
Publisert 18. des. 2014 15:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere