Jeg er fortørnet over at Jens Braarvig stiller som dekankandidat

Jeg er fortørnet over at en professor som har bidratt til å legitimere ødeleggelse og tyveri av krigsherjede lands kulturarv; som har fortiet og fordreid informasjon til offentligheten og som har gjort sitt ytterste for å stoppe ubehagelig forskning, stiller som dekankandidat, skriver Christopher Prescott i dette tilsvaret.

Antin Fougner Rydning  m.fl. er fortørnet fordi jeg ble intervjuet i NRK2 om Braarvigs virksomhet ii forbindelse med Schøyen-saken, og at han stiller som dekan ved landets største forsknings- og utdanningsinstitusjon. Braarvig var dypt involvert i virksomheten til Martin Schøyen.

Schøyen-saken dreier seg om plyndring i Afghanistan, Pakistan, Irak. Det dreier seg om tyveri fra Nasjonalmuseet i Kabul og fra utgravinger i Egypt. Det dreier seg om ulovlig utførsel fra disse landene. Det dreier seg om forsøk på å tildekke opphavshistorien. Det dreier seg om oppdiktede "provenienshistorier" for å villede offentligheten. Etterhvert som journalister og forskere avslørte flere sider i saken, måtte Schøyen/Braarvig innrømme at store deler av kritikernes opplysninger stemte. Men dette var først etter å ha - mot bedre vitende - tiet eller benektet ubehagelig fakta over flere år. Deretter har det vært stille. Hverken Schøyen eller Braarvig har villet svare på spørsmål knyttet til samlingen.

Det er fortsatt mange uløste spørsmål, og Schøyen/Braarvig-saken er fortsatt aktuell. Schøyen og Braarvig har imidlertid gjort det til en strategi å nekte å svare på spørsmål knyttet til samlingen, siste gang da saken var oppe i Dagens Næringsliv 31.mars 2010. På det tidspunktet hadde Schøyen-saken vært et tema i det britiske parlamentet, etter at en granskningsrapport utført på oppdrag av University College London hadde undersøkt opphavet til 654 krukker (incantation bowls) i Schøyen-samlingen og konkluderte med at krukkene var plyndret og ulovlig utført fra Irak. Schøyens advokater truet universitetet med søksmål og ville implisere universitetet som medskyldig hvis rapportens innhold ble gjort kjent, og etter hvert ble det inngått forlik.

Fra gruppen rundt Braarvig har det i de siste dagene stadig blitt henvist til NESH-rapporten. Rapporten viser til at forskerne må utvise nødvendig aktsomhet, og at man må stille krav til eier av eierhistorien gjøres kjent, og at forskere har en opplysningsplikt om at materialet er stjålet eller ervervet på tvilsomme måter, eller om det er usikkerhet om eierhistorie. Deretter presiserer NESH- rapporten at «NESH har hverken anledning eller mandat til å utføre en granskning for å avdekke opphavssted eller eierhistorie, eller til å gi en detaljert beskrivelse og vurdering av hendelsesforløpet og saksbehandlingen ved UiO. Komiteen har derfor avgrenset til å besvare de prinsipielles spørsmålene rektor stiller».

I motsetning til ekspertkomiteen nedsatt av UCL har altså det norske NESH utvalget valgt å se bort fra selve kjernespørsmålet om hvordan og hvorfra gjenstandene har havnet i samlingen. De har dermed ingen formening om hvorvidt gjenstandene er plyndret eller ei, og slutter derfor at «… NESH [vil] likevel sette spørsmålstegn ved om det var riktig å stille forskningen på Schøyen-samlingen i bero.» Konklusjonen til NESH er underlig fra et etisk perspektiv (særlig i lys av at rapporten fra UCL trakk motsatt konklusjon). Det er likevel ikke grunnlag for å påstå at dette er en tilbakevisning av kritikken eller renvasking av Braarvig. Denne antagelsen må bero på at man ikke har tatt bryet med å faktisk lese rapporten.

For den som ønsker å sette seg inn i saken finnes omfattende dokumentasjon og forskning. Her kan det nevnes arbeidet til Josephine Rasmussen, Atle Omland og undertegnede, den britiske parlamentssaken, UCL-rapporten om Schøyens "incantation bowls», materialet ifm PFUs behandling av Brennpunktprogrammet og resultatet av et omfattende jounalistisk gravearbeid utført av NRK, Museumsnytt og Dagens Næringsliv.

Antin Fougner Rydning sier hun er fortørnet. Jeg er fortørnet over at en professor som har bidratt til å legitimere ødeleggelse og tyveri av krigsherjede lands kulturarv; som har fortiet og fordreid informasjon til offentligheten og som har gjort sitt ytterste for å stoppe ubehagelig forskning, stiller som dekan. Rollen som dekan innebærer grunnleggende krav til etterrettelighet og god forskningspraksis. Braarvig oppfyller etter min og andres mening ikke disse kravene.

Til slutt når det gjelder tidspunktet: Jeg ble intervjuet av NRK P2 for ca 2 uker siden. Hvorfor de valgte å vente til mandag med å sende innslaget, må de svare for. Kanskje skyldes det at atter en gang tier Braarvig når vanskelige spørsmål blir reist.

Emneord: Dekanvalg, Universitetspolitikk Av professor Christopher Prescott (IAKH)
Publisert 7. nov. 2014 11:38 - Sist endra 10. nov. 2014 09:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere