Idéhistorie – et samfunnsrelevant fag

Fakultetsstyret ved HF har nylig foretatt visse kritikkverdige beslutninger. Disse gjelder blant annet idéhistorie, det faget jeg selv har mastergrad i og derfor kjenner best. Fakultetsstyret ved HF har behov for en påminnelse om dette fagets verdi for samfunnet.

Nylig besluttet fakultetsstyret at idéhistorie (sammen med de fleste andre fag, inkludert historie) ikke skal være et av de prioriterte fagene som tildeles friske, vitenskapelige midler. For idéhistories vedkommende betyr dette at faget tredje år på rad ikke får noen ny stipendiatstilling utenfor etablerte prosjekter. Dessuten ønsker fakultetsstyret å opprette et nytt masterprogram for idéhistorie hvor masteroppgaven skal halveres til kun 30 studiepoeng – et tvilsomt bidrag til fremtidens idéhistoriske forskning.

Et av HF-ledelsens kriterier for å prioritere fag er “relevans og samfunnsoppdrag”. Slik jeg ser det, består humanistiske forskeres “samfunnsoppdrag” primært i å styrke en kritisk offentlighet, ved å fungere som premissleverandører for et mer velinformert ordskifte. At idéhistorie i høyeste grad har samfunnsrelevans, vil jeg forsøke å illustrere med noen eksempler.

I år feires Grunnloven. Grunnloven er et verdidokument, et uttrykk for lovverkets verdigrunnlag og samfunnets grunnverdier. En sentral formulering hos fedrene på Eidsvoll er “konstitusjonens ånd”, men hva betyr egentlig denne? Hvordan tenkte Eidsvollsfedrene – om menneskerettigheter, folkestyre og maktsuverenitet – og hva inspirerte dem til å tenke slik? Hvor sterkt påvirket var de av eksempelvis opplysningstenkerne og naturrettstradisjonen? Dette er typisk idéhistoriske spørsmål.

Idéhistorisk relevant er også Grunnlovens “jødeparagraf” som nektet jøder adgang til riket. Var våre grunnlovsfedre også her påvirket av utenlandske tankeimpulser, i denne forbindelse av jødefiendtlige forestillinger og holdninger? Disse spørsmålene diskuteres i en ny bok, “Paragrafen. Eidsvoll, 1814”, ført i pennen av Håkon Harket – en idéhistoriker.

Et annet viktig tema er de såkalte Syria-farerne, muslimer i Norge og andre deler av Europa som reiser til Syria for å kjempe i borgerkrigen på “jihadistisk” side. Hvorfor tiltrekkes en rekke unge muslimer i Vesten – mange av dem konvertitter – av jihadisme eller voldslegitimerende islamisme, hvis ideal om en altovergripende gudsstat strider mot det liberale demokratis prinsipper? Hva får europeiske muslimer som er født og oppvokst i Vesten, til å forkaste det vestlige samfunn som svært mange oppfatter som opplyst, tolerant og behagelig å leve i? Kanskje idéhistorie kan belyse dette spørsmålet.

Den engelske historieprofessoren Roger Griffin, som driver forskning som må kalles idéhistorisk, gjesteforeleste nylig ved UiO om terrorisme og relaterte emner. Ifølge Griffin har moderniteten frembrakt en eksistensiell krise hos det vestlige mennesket, en dyptgripende følelse av meningstap, rotløshet og angst. Videre hevder han at det finnes enkelte som ikke takler denne meningskrisen og derfor søker å skape en ny verden ut fra hva de ser som den totale sannhet – og dette skal skje med vold, gjerne i form av terror, slik en rekke jihadister har anvendt.

Griffin bidrar for tiden til utforskningen av “radikalisering” – et fenomen våre egne sikkerhetsmyndigheter er svært opptatt av for tiden. Griffins perspektiv kan muligens gjøre spørsmålet om jihadismens tiltrekningskraft mer forståelig. Uansett er dette et eksempel på at idéhistorisk kompetanse kan ha samfunnsverdi når den bringes ut i offentligheten.

Enda et eksempel på idéhistorisk kunnskaps samfunnsverdi er debatten som nylig gikk om George Orwells politiske grunnsyn. En av deltagerne var vår kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen; hans masteroppgave i statsvitenskap behandlet for øvrig et tema innen politisk idéhistorie. Det store spørsmålet var om Orwell primært var sosialist, en forkjemper for sosioøkonomisk egalitet, eller en sosialist med flere konservative synspunkter, som for eksempel sterk patriotisme. Orwells plassering i det politisk-ideologiske landskapet og forholdet mellom sosialisme og konservatisme som tankeretninger er i høyeste grad idéhistoriske spørsmål.

Idéhistorisk kunnskap har betydelig samfunnsrelevans, siden den kan heve kvaliteten på samfunnsdebatten og faktisk gi større innsikt i vårt politiske system. Derfor er det nærmest ubegripelig at nettopp idéhistorisk forskning behandles så stemoderlig på landets største universitet. Hva er grunnen til at idéhistorie ikke prioriteres av ledelsen ved HF?