Humanister og store prosjekt

Diskusjonen omkring «Unpacking the Nordic Model» i Uniforum for desember 2013 og februar 2014 er forstemmende lesning for en som har brukt sitt yrkesaktive liv til humanistisk forskning. De som leser intervjuene med Trine Syvertsen og Fanny Duckert må gi Kalle Moene rett i at målet med den planlagte satsinga er å skape et nettverk og skaffe penger. De har ikke noe problem formulert i alternative hypoteser og som de ønsker å få svar på. Emnefeltet er så vagt som det kan få blitt: velferd, tillit og lykke i de nordiske landene.

Jeg skal overlate diskusjonen av satsinga til andre, og heller peke på hvordan dette er enda et symptom på det som enkelte media har døpt «humaniorakrisa». Utgangspunktet for prosjektet er rektor Ottersen og viserektor Fægris arbeid for å få virkeliggjort et senter for livsvitenskap. Ei annen naturvitenskapelig satsing gjelder energi. For at denne dominansen ikke skal bli for synlig, ønsker en også å få til ei satsing innen Hum-Sam-fag. Lederen for Hum-Sam-satsinga skal være kjemiprofessor Fægri. Utforming overlot de tydeligvis til dekan ved HF Trine Syvertsen, som stilte opp.

Når resultatet ble slik det ble, skyldes det for det første at det ved HF-fakultetet ikke finnes folk med erfaring fra og innsikt i å organisere gode, store prosjekt. Det er en organisasjonsform som ved universitetene hovedsakelig hører hjemme i naturvitenskapelig forskning. Det andre er at Syvertsen hører hjemme i faget Media, som ikke har vært del av den humanistiske fagtradisjonen. Det kan se ut som hun ikke forstår hvordan forskning i humaniorafag må organiseres dersom målet er framtidsrettet nytenkning. Da trengs mindre prosjekt med klart utformede, alternative hypoteser og der forskerne er metodisk og teoretisk høyt kompetente. I stedet for å kjempe for humanioras rett til forskning på egne premisser, aksepterer hun å spille på bortebane der naturvitere forteller hvordan rammebetingelsene skal være.

Tre SFF innen humaniora er avsluttet eller står foran avslutning, de og andre prosjekt gir eksempler på hva som kan bli resultatet når humanister får seg tildelt prosjektmidler i hundremillioner-klassen. Det er uklar eller ingen overordnet problemstilling, emnefeltet er uklart avgrenset, det kjøres reprise på tradisjonelle, mer detaljerte debatter. Etablerte forskere får ekstra penger for å forske på emner de ville ha forsket på uansett. Yngre forskere lar seg friste av prosjektmidler til å forske på emner prosjektet gir støtte til, i stedet for å følge nye tanker. Godt finansierte nettverk skaper konservative forskere. Dette er ei linje som fører rett inn i «humaniorakrisa».

Det humaniorafagene nå trenger, er ledere som kan stå opp og kjempe for fagfeltet.

Humaniorafag må finansieres annerledes enn naturvitenskap. Motstanderne vil da være representanter for de dominerende naturvitenskapelige fagene på UiO. I NFR sitter Arvid Hallén, med bakgrunn fra Institutt for by- og regionforskning som lever av store tildelinger. De forsøker å presse humaniora inn i en modell de kjenner fra egen erfaringsbakgrunn, og ingen med autoritet forteller dem noe annet.

Det er viktig å trekke i gang en diskusjon om «humaniorakrisa» og humanioras framtid.