Jens Braarvig: Christopher Prescott skaper så mye pressestøy at han ikke hører min stemme

Prescott sier at jeg reagerer med stillhet som strategi. Dette er ikke riktig. Med den veldige pressestøy han lager er han selvfølgelig ikke i stand til å høre min stemme, skriver Jens Braarvig i sitt tilsvar til Christopher Prescotts tilsvar til innlegget fra Antin Fougner Rydning og Gunvor Mejdell.

Professor Prescotts motiver er noen ganger er vanskelige å forstå. Men en ting er sikkert, nemlig at han, som del av den bevegelse som er i hovedsak initiert av Lord Colin Renfrew, den kjente arkeolog, for å stoppe plyndring av, og ulovlig handel med, kulturminner, tar tak i et viktig og meget brennende problem.

Dette er et utmerket motiv, og derfor er det forbausende og trist hvordan Prescott med professors tittel, kan fremstille saker så forvridd som han gjør, og fjerne enhver mulighet for å føre en meningsfylt og konstruktiv diskusjon om et viktig problem. Hans strategi er skandalepressens. Det er skremmende at han med NRK som mikrofonstativ kan slynge ut den ene uetterrettelige beskyldning etter den andre mot en kollega som er interessert i dialog og i å bygge gode samarbeidsprosjekter. Prescott har aldri kontaktet meg direkte for å få vite noe som helst om Schøyensamlingen, hans strategi har vært å angripe meg med spektakulære fortellinger gjennom pressen – fortellinger pressen har grepet med begjærlighet. De av Prescott regisserte personangrep fant sitt høyedepunkt i Brennpunkt for ti år siden.

Men det er spesielt ille at han på nytt går ut med anklager som for ti år siden er lagt døde midt under dekanvalget, for på denne måten avspore den demokratiske og fagpolitiske debatten ved HF. Prescott sier at jeg reagerer med stillhet som strategi. Dette er ikke riktig. Med den veldige pressestøy han lager er han selvfølgelig ikke i stand til å høre min stemme.

Tro som jeg hadde på pressen og det frie ord, lot jeg meg for ti år siden intervjue for Brennpunkt i fem timer, og støttet kontruktivt opp om alt og svarte på alle deres spørsmål. Jeg viste dem alt det materiale jeg hadde, og hadde intet å skjule for dem, ei heller at vi som forskergruppe hadde identifisert noen (under ti) fragmenter i samlingen som kom fra Nasjonalmuseet i Afghanistan, populært kalt Kabul Museum. (Samlingen består av ca 10.000 fragmenter, hvorav de aller fleste er svært små, men ca. 2.000 er større.)

Oppdagelsen av disse stjålne fragmentene var det først Dr. Lore Sander, den berømte paleograf, som gjorde, og fragmentene ble straks isolert fra resten av samlingen for å bli sendt tilbake til Kabul Museum så snart det var mulig. Vi gikk også ut med det i forskjellige forskerkanaler og fortalte det til kolleger. Prescott og pressen fremstiller dette som om andre hadde oppdaget noe vi holdt skjult, for å kaste et mistankens lys over vår forskning. Samme strategi ble også benyttet av Brennpunktprogrammet og pressens forøvrige dekning.

Jeg, og andre personer knyttet til vårt prosjektet rundt de afghanske buddhistiske manuskriptene, var kilden til alle opplysningene som ble brukt – og fordreid, slik også Prescott gjør i sin kunnskapsløhet, mangel på lydhørhet og forutfattede angrepsstrategier. Man må jo stille spørsmål ved de presseetiske perspektiver, og kanskje også de forskningsetiske perspektiver, nå kilden til opplysningen blir gjort til objekt for angrep med den perfide uttalelse gjentatt i Brennpunkts programmer: “Brennpunkt avslører, Braarvig innrømmer”.

Den tilsvarende uetiske holdning står Prescott for, nemlig at det er folk utenfra som har avslørt saken om fragmentene fra Kabul Museum, mens det i virkeligheten er vi som både har oppdaget og har gått ut med dette. Når det gjelder PFU-behandlingen av saken i ettertid, fikk Brennpunkt flertallsstøtte for sitt program, men mot et mindretall som fremmet sin moterklæring. Jeg har fremdeles ingenting å skjule i dette, og om folk vil høre, noe som ikke synes å være tilfelle med Prescott, vil jeg gjerne bidra med å oppklare spørsmål.

Når Prescott velger å snakke med meg bare gjennom Brennpunkts skandalereportasjer og NRK kulturnytt, er det vanskelig å etablere en menigsfylt dialog.

I denslags bakholdsangrep er meningsfylte dialoger en umulighet, men Prescott synes å foretrekke angrep gjennom pressen, og vil aldri gå inn i en debatt der vi kanskje også kunne gjøre noe for kulturminnene i Afghanistan.

Med erfaring fra mitt arbeide med å etablere universitetssamarbeid med Tibet, er universitetssamarbeid med Afghnaistan noe jeg har prøvd å få i stand i helt siden jeg begynte å arbeide for fullt med det afghanske materiale. Og det verste av alt er at dette vet Prescott godt.

 I 2002, før pressekampanjen mot meg ble startet, holdt Hans Fredrik Dahl og jeg et stort seminar “Hvem eier kulturen?”, der vi ville nettopp ta opp slike spørsmål som Prescott etterhvert reiste gjennom Brennpunkt og gjennom andre strategier for å sverte vårt prosjekt i pressen. Men han var ikke interessert i noen dialog, og ettertiden har vist at svertekampanjer i stedet for konstruktiv diskusjon er hans format.

Men jeg husker jeg sa til ham da at jeg ville reise en dialog med Afghanistan så fort som mulig for å starte et utdanningsprosjekt for afghanske arkeologi-, museums- og manuskriptstudenter. Og, for vel to år siden, var det en UD-finansiert delegasjon fra Kabul Museum og Videnskapsakademiet i Afghanistan i Oslo, invitert av Axel Christophersen, NTNU, og meg selv. Vi planla sammen å søke midler om et prosjekt om å utdanne folk til kulturminnevern i Afghanistan.

Dialogen mellom M. Schøyen og afghanske myndigheter ble også initiert av meg. I 2003, da Dr. Masoudi kom til Norge som den første ambassadør etter Taliban, tok jeg straks kontakt med ham, med henblikk på dialoger rundt samlingen, og dessuten det nevnte akademiske hjelpeprosjektet. Resultatet ble etter noe tid et møte mellom Schøyen og de afghanske ambassadører, Massoudi og den afghanske ambassadør til Frankrike. Det ble i møtet inngått en avtale om tilbakelevering av de stjålne fragmenter, og dessuten tilbakeføring av en representativ del av de øvrige afghanske manuskriptene fra Bamiyan. Dette er nå forlengst gjennomført, og i avtalen får også mitt forskningsprosjekt full støtte fra afghanske myndigheter. Jeg ville forsåvidt være forbauset over noe annet, siden det her dreier seg om å ta vare på den afghanske buddhistiske kulturarven, noe afghanske myndigheter og akademikere setter pris på.

Når det gjelder mangel på proveniens for de angjeldende tekstfragmenter, så er deres eierhistorie rimelig godt kjent, selv om alt dessverre så langt ikke kan bekreftes. Etter de opplysninger vi har, og har publisert, ble de funnet i en hule ca. 1.2 km fra de Bamiyan-buddhaene de av Taliban ødela. Om Taliban hadde fått manuskriptene i hende, er det vel klart at disse ville lidd samme skjebne.

Jeg selv, og noen andre kolleger, ønsker å hjelpe afghanere til å ta vare på og studere slikt materiale, og med de nye utgravninger blant annet i Mes Aynak, er det god sjanse for at mer kan finnes. Det er klart at deres rette plass er i Kabul Museum, og det er å håpe at vi kan hjelpe til å sikre det der i samarbeid med våre afghanske kolleger. Jeg er selvfølgelig enig i at kunnskap om proveniens er meget viktig, også av vitenskapelige grunner.

Prescott prøver også å gjøre meg til ansvarlig for “De magiske boller”, også tatt inn i Brennpunktprogrammet. Til det vil jeg si, at dem har jeg aldri hatt noe med å gjøre, og jeg kjenner lite til dem utover Brennpunkts reportasje og omtale fra kolleger. Den nevnte UCL-rapport om de “magiske boller” har derfor ingenting å gjøre med mitt arbeid med afghanske manuskripter, og er irrelevant å trekke inn i forbindelse med NESH-rapporten. Denne rapporten stiller jo også spørsmål ved om det overhode var riktig å stoppe min forskning, slik det jo en periode ble gjort, etter at jeg igjen i brevs form fra rektor ble anmodet å oppta denne forskningen igjen. At Prescott på uvitende eller uredelig vis vil koble disse to sakene sammen, vitner om hans manglende gangsyn, eller kanskje heller hans onde vilje. Ei heller kan jeg, eller vil jeg, holdes ansvarlig for plyndring i Irak og Egypt og eventuelle oppdiktede provenienshistorier.

Når Prescott på angriper meg med sine særegne midler burde man i det minst kunne vente at han holdt seg til saken, nemlig den buddhistiske kulturarven i Afghanistan. Jeg skulle ønske at Prescott kunne gjøre noe for denne viktige del av verdensarven, eller kanskje for en annen del av den, snarere enn å bruke det meste av sin tid på å komme med usakelige angrep på sine kolleger. Vårt ansvar som universitetsansatte er å sikre og studere kulturarven.​

Jeg har ikke gjort noe som helst for å stoppe det Prescott kaller “ubehagelig forskning” og anklagene om at jeg skulle ha “fortiet og fordreid informasjon til offentligheten” lar jeg gå inn i den usakelige, for ikke å si usmakelige, presseretorikk Prescott benytter, der saklige svar er en umulighet.

 

 

Emneord: Dekanvalg, Universitetspolitikk Av professor Jens Braarvig ved IKOS
Publisert 7. nov. 2014 18:25 - Sist endra 10. nov. 2014 09:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere