Professor Janne Bondi Johannessen skriver 25. september i leserbrev til Uniforums nettutgave at hun ble skuffet over den måten avisen presenterte intervjuet med henne på. Jeg vil heller si at det hun opplevde er en demonstrasjon på grensene for hva et intervjuobjekt har kontroll over. En vil få «sitatsjekk» dersom en ber om det, og kan gjøre intervjuet mindre personfokusert ved å nekte fotografering. Det en ikke har kontroll over, er hva journalisten selv ytrer av meninger, hvilke overskrifter journalisten lager, hvilken side i avisen intervjuet kommer på og hvilket bilde som eventuelt brukes. Journalister vil forsøke å gjøre saken mest mulig personfokusert og fokusere på meningsforskjeller, noe en får demonstrert på norsk fjernsyn hver eneste kveld.
For meg var intervjuet med Bondi Johannessen et eksempel på vanlig norsk journalistpraksis. Dersom en vil ha full kontroll over det som kommer på trykk, må en skrive et leserinnlegg. Å la seg intervjue innebærer at en mister noe av kontrollen, men dersom en mener at en sak er viktig, er det vel verd det. Jeg synes det var flott at Bondi Johannessen, i motsetning til de fleste av hennes kolleger, valgte å si hva hun mener.
Logg inn for å kommentere