I 1898 skrev den franske forfatteren Émile Zola «Jeg anklager». Jeg anklager staten fordi den så lett fratar uskyldige borgere frihet og respekt – bare fordi vi en dag sliter. Har vi én rettsstat for «normale» – en annen for dem som faller utenfor?
Jeg utfordrer deg til å tenke. Hva enn du stemmer, det er for meg knekkende likegyldig. Ifølge Psykologforeningen vil halvparten av oss møte veggen en dag: når du trenger en å snakke med eller behandling for lidelser.
Når du virkelig trenger hjelp, vil «resepten» ofte bestå av isolat, tvangsmedisinering og belteremmer. Og tvangsmedisinering må være det mest integritetskrenkende en kan gjøre mot et annet menneske. Til sammenligning: hvis du har begått en grov voldtekt har du langt bedre rettssikkerhet. Det er et særdeles skjevt maktforhold mellom individet og staten. Dette er virkeligheten.
Tabu
Otto von Bismarck sa en gang: «Aldri lyves det så meget som før et valg, under en krig og etter en jakt». I valgkamper blir vi servert valgflesk i rikt monn. Det loves flere varme hender og bedre behandling. Helse-Norge består også av beltesenger og tvangsmedisinering. Denne siden av virkeligheten blir ofte forbigått og fortiet.
Men hvem er vel «for» tvang? Faktisk har vi hatt tvangslover i 160 år. Tallene på antall tvangsinnleggelser er stabilt høye. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund kaller lov om psykisk helsevern «et primitivt lovverk som i det vesentlige har videreført tidligere lovgivning uten noe forsøk på å ta opp helt grunnleggende spørsmål om tvang etisk kan forsvares».
Jeg er ingen psykiater – men psykiaterne har holdt på akkurat som de har villet i over 100 år. Det er ikke bevist at tung tvangsmedisinering virker stort bedre enn selv alternativ behandling.
Rapporten «Bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne 2011» (Helsedirektoratet) sier: Det er betydelige og stabile geografiske forskjeller i tvangsbruken. Rapportering er sprikende. Det såkalte «Paulsrud-utvalget» avdekket ulovlig og uriktig praksis uten at klageinstanser eller tilsynsmyndigheter har reagert.
Etter loven er tvang nødvendig når pasienten enten «får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert» eller «det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret». Datt du av? Det er forståelig: Fageksperter har kalt loven for støtende og diskriminerende. Etter min mening er dette bare «toppen av isfjellet»: En fersk doktoravhandling (UiO) viser: blir du behandlet med tung psykofarmaka, vil du i beste fall leve 10, i verste fall 30 år kortere enn gjennomsnittet (!).
Diskriminering
Systemet virker grunnleggende vilkårlig. Forskning tyder på at rettssikkerheten varierer etter hvor i landet du bor, som en morbid lotteritrekning. Etter 50 år hvor «big pharma» har regjert fritt i psykiatrien. Vi har ikke engang pålitelig statistikk over tvangsbruken. Helsepersonell kan med loven i hånd definere om folk med psykisk smerte er i stand til å vite sitt eget beste. Og at de gis myndighet til å medisinere folk mot deres vilje. Jeg er overbevist om at mange helsearbeidere gjør så godt de kan i å hjelpe. Da hjelper det lite når loven er grunnleggende utilfredsstillende.
Psykisk helsevern har også en menneskerettslig side. Internasjonalt er det nå fokus på rettigheter og psykisk helse gjennom CRPD: FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (2008). Den går fra en tradisjonell veldedighetsmodell til en mer sosial menneskerettighetsmodell. Den «norske modellen» er slik at staten kan tvinge individet og kalle det for behandling uansett hva det består i. CRPD forbyr diskriminering av funksjonshemmede og slår fast: en funksjonsnedsettelse skal ikke medføre at man mister frihet. Norge har ikke fulgt opp CRPD.
Forskjellsbehandling
Hvis du for eksempel er anklaget for grov voldtekt, har du krav på rettsikkerhetsgarantiene gjennom prosesslovgivningen. Hvorfor ikke gjøre det samme i psykiatrien? Hvorfor er det ikke naturlig at tvang av hensyn til enkeltindividet vurderes som for alle andre mennesker? Jeg foreslår at spørsmålet om farlighet overfor omverdenen vurderes etter straffeloven. «Alle andre» er omfattet av den.
La meg gå tilbake til lov om psykisk helsevern. Stortinget kan oppheve lover og gjøre hele biblioteker med juridisk litteratur til en stabel med ubrukelig papir. Hva med å la grunnlaget for tvang reserveres for tilfeller hvor det er akutt fysisk fare. Jeg finner nemlig ingen god etisk begrunnelse for å ha en egen lovgivning for mennesker som har psykiske lidelser. Tvangspsykiatrien skal føye seg etter lovverket – og ikke omvendt.
Logg inn for å kommentere