Hva med de midlertidige, Ottersen og Vederhus?

Perioder med arbeidsledighet medfører redusert inntekt, reduserte trygdeytelser og manglende pensjonsopptjening. Vi har medlemmer som har gått på midlertidige kontrakter i over 20 år, skriver Ingar Gundersen ved Kulturhistorisk museum.

Torsdag 4. -18. april velger vi rektor for de kommende fire årene, og vi har merket oss en debatt hvor begrepene forskning og utdanning brukes hyppig. Dette er isolert sett en god og viktig debatt, men bidrar til å skyggelegge en av de største og mest grunnleggende utfordringene akademia står overfor: midlertidighetsproblematikken. På Universitetet i Oslo (UiO) er 40 % av det totale antall årsverk knyttet til midlertidige ansettelser – dette til tross for at fast ansettelse i henhold til lovverket er hovedregelen i norsk arbeidsliv.

Andelen midlertidighet ved UiO har vært konstant i over fem år. Blant undervisnings-, forsknings- og formidlingsstillinger er andelen midlertidige ansettelser på 60 %. Dette er tall som står i skarp kontrast til at virksomheten utgjør universitetets kjerneoppgaver, og dermed er en del av vår ordinære drift. Selv blant saksbehandlere og i kontorstillinger er det dokumentert en andel på henholdsvis 19 og 22 %. Midlertidige ansettelser er med andre ord ikke kun knyttet til rekrutteringsstillinger, åremålsstillinger og stipendiater, men gjenfinnes i stort antall i hele universitetets virksomhet. UiO er ikke bare en vesentlig aktør i norsk arbeidsliv, men er kan hende også den viktigste premissleverandøren for ansettelsesvilkår i norsk akademia. Hvilket signal sender dette til fremtidens forskere og teknisk/administrativt ansatte?

Fra departementsnivå er universitetet pålagt å jobbe for å redusere omfanget på midlertidige ansettelser. Dette til tross har ingenting skjedd på over fem år. Skyldes det manglende vilje til å gripe fatt i problemet? De av oss som står uten fast engasjement, opplever store utfordringer grunnet vår arbeidssituasjon. I Fagpolitisk forening for midlertidig ansatte arkeologer (MAARK – Forskerforbundet) har vi blant våre medlemmer dokumentert vansker med å få boliglån, etablere familie og manglende karrieremuligheter. Perioder med arbeidsledighet medfører redusert inntekt, reduserte trygdeytelser og manglende pensjonsopptjening. Vi har medlemmer som har gått på midlertidige kontrakter i over 20 år. Svært mange av våre medlemmer velger å forlate fagmiljøet etter fem års utdanning og innen ti års yrkesaktivitet. Forholdene i arkeologifaget er imidlertid ikke et isolert fenomen, men er symptomatisk for de grunnleggende problemene som omfattende midlertidighet fører med seg. Akademia oppfattes ikke lenger som en attraktiv arbeidsplass, men ledelsen ser ut til å være ute av stand til å forstå de grunnleggende årsakene til dette.

 

Dette er ikke kun en meningsløs sløsing med menneskelige ressurser. Det medfører også en omfattende kompetanseflukt, som gradvis bidrar til å forringe den faglige kvaliteten på arbeidet som utføres. Forskerforbundet har nylig påvist en forgubbing i vitenskapelige stillinger. Dette er forårsaket av en defensiv rekrutteringspolitikk, hvorpå gapet mellom de nyutdannede og de med lang vitenskapelig fartstid blir stadig større. Dette får konsekvenser for kompetanseoverføringen.

Det viktigste er likevel den enkelte medarbeiders velvære og helse. Sosialmedisiner Per Fugelli har definert verdighet, handlingsrom i eget liv og betydningen av å ivareta flokken som de viktigste vitaminene for et godt liv. Som yrkesaktiv midlertidig ansatt arkeolog gjennom ti år kan jeg fastslå at fraværet av disse vitaminene har forårsaket mangelsykdommer i vår bransje. Fra andre akademiske disipliner hører vi jevnlig tilsvarende historier. Vedvarende usikkerhet medfører psykososiale utfordringer. Senest i forrige uke ble jeg fortalt om et medlem som hadde fått et psykisk sammenbrudd. Hvert tilfelle er ett for mye. Er UiO sitt ansvar bevisst som arbeidsgiver?

Både Torkil Vederhus og Ole Petter Ottersen omtaler midlertidighetsproblematikken i sine valgprogram, men med svært korte og vage formuleringer. Ingen av kandidatene presenterer en konkret handlingsplan for hvordan målsettingen om flere faste ansettelser skal oppnås. I Ottersens program kan vi likevel lese at «Trivsel og entusiasme på arbeidsplassen henger nøye sammen med institusjonens omdømme». Nei, Ottersen, det gjør ikke det. Trivsel og entusiasme på arbeidsplassen henger nøye sammen med verdighet, handlingsrom og inkludering. En god personlig utvikling av den enkelte medarbeider henger sammen med langsiktighet, ivaretakelse og gjensidig respekt. Et godt fungerende hjernekraftverk forutsetter med andre ord en langsiktig og god forvaltning av de menneskelige ressursene det omfavner.

Det forestående rektorvalget representerer for meg ingen reelle alternativer, ettersom verken Vederhus eller Ottersen tilsynelatende evner å gripe fatt i hovedutfordringene på min arbeidsplass. Jeg vil utfordre kandidatene til å løfte blikket ut over retorikken, og isteden fokusere på sitt arbeidsgiveransvar ved landets største kunnskapsbedrift. Jeg og mine medlemmer har ikke råd til å vente i nye ti år, før vi på ny vurderer om faginteressen veier opp for påkjenningene som preger vår arbeidshverdag.

 

 

Emneord: Rektorvalget 2013, Rekruttering, Universitetspolitikk, Personalpolitikk Av Ingar M. Gundersen som er leder for MAARK i Forskerforbundet
Publisert 14. mars 2013 13:53 - Sist endret 2. sep. 2014 14:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere