Da Waffen-SS styrker stormet Universitetet i Oslo

Videreføring av de humboldtske universitetsidealer er den måten vi best kan hedre minnet om «tysklandsstudentene» og deres innsats mot det totalitære nazi-regime, skriver Bjørn Øgaard, odontologiprofessor og medlem av Buchenwaldforeningen.

TYSKLANDSSTUDENTAR: De ble arresterte av tyskerne i 1943. Fra venstre C.F. Hasseltvedt, Birger Nossum, Sigmund Strømme, Johan Baarli, Knut Erik Tranøy og Knut Eidem. (Arkivfoto fra mai 2002)

TYSKLANDSSTUDENTAR: De ble arresterte av tyskerne i 1943. Fra venstre C.F. Hasseltvedt, Birger Nossum, Sigmund Strømme, Johan Baarli, Knut Erik Tranøy og Knut Eidem. (Arkivfoto fra mai 2002)

Foto: Ståle Skogstad

Det er 70 år siden en motstandsgruppe etter midnatt 28. november 1943 satte Universitetets aula i brann. Reichskommisær Terboven ble rasende etter lengre tids misnøye med studentenes motstandsarbeidet og gav dem skylden for brannen. Forholdet mellom UiO og okkupasjonsmakten var tilspisset ved at NS-studenter skulle få fortrinn til lukkende studier, og at nasjonalsosialistisk tankegang skulle gjennomsyre alle studier. Rektor Didrik Arup Seip ble arrestert allerede i 1941 og sendt til Sachsenhausen, og ny rektor ble innsatt av nazistene.

 

Tirsdag 30. november kl. 11.00 satte Terboven inn Waffen-SS styrker og Wehrmacht-soldater i en dramatisk aksjon mot alle universitetets bygninger, inklusive Rikshospitalet og Tannlegehøyskolen i Geitmyrsveien. Samtidig ble universitetet stengt for resten av krigen.

Vel 1200 mannlige studenter ble arrestert. Det gikk rykter om at hver 10. student skulle henrettes ved skyting, men de ble samlet i den brannherjede aula for så å bli sendt til en interneringsleir i Stavern samme kveld. I desember ble 291 studenter sendt til en leir for SS-frivillige i Sennheim i det okkuperte Elsass, og i januar 1944 ble 352 studenter sendt med fangetransportskipet «Donau» til Stettin i Polen og videre med jernbane til konsentrasjonsleiren Buchenwald utenfor Weimar.

 

Studentene hadde status som sivilinternerte og nektet å gå i SS-uniform og utføre militære oppdrag. De ble de første til å streike og nekte ordrer i Tyskland etter Hitlers maktovertakelse i 1933, og utsatte seg selv for stor fare. Målet var å omskape studentene til en akademisk elite av nasjonalsosialister for den videre propaganda.

Kompanisjefen i Sennheim, Obersturmführer Joachim Wilde, eller «Lillegutt» som de kalte han, sa til studentene at etter opplæring til nasjonalsosialister skulle de ta makten fra Quisling og marsjere oppover Karl Johan med han selv ridende foran på en hvit hest!

Buchenwald-studentene ble i juli overført til Sennheim, men i november 1944, da de allierte nærmet seg, ble alle studentene sendt tilbake over Rhinen «ins Reich» til Buchenwald. Marerittet var bombingen av Freiburg 27. november, der studentene satt innesperret i kuvogner på jernbanestasjonen. I løpet av de 20 minuttene bombingen pågikk, døde flere tusen av sivilbefolkningen og enda flere ble såret. En av de norske studentene ble drept av en bombesplint. Min far, stud. real., løp ved siden av denne medisinerstudenten bort fra stasjonsområdet, men snublet i en jernbaneskinne, knuste to fortenner og unngikk å bli truffet av bomben.

Studentene gjorde en stor innsats for å hjelpe sårede. Mange av studentene var jo nesten ferdige leger da de ble arrestert. Etter dette ble de tvunget til å marsjere videre i flere dager uten mat og drikke. Den 13. desember 1944 ankom de igjen Buchenwald i svært dårlig forfatning og ble plassert i Kleinlager – en av de verste delene av leiren.

Etter Folke Bernadottes samtaler med Reichsführer-SS und Chef der deutschen Polizei, Heinrich Himmler i februar 1945, ble det bestemt at alle norske og danske fanger i Tyskland skulle samles i Neuengamme konsentrasjonsleir ved Hamburg. Den 1. mars forlot toget Buchenwald med 459 studenter om bord. Tilbake på stasjonen sto 5 norske jøder, som på en mirakuløs måte hadde overlevd dødsmarsjen fra Auschwitz. I Erfurt gikk bombealarmen, og studentene opplevde igjen dødsangsten idet de løp for livet bort fra stasjonsområdet.

 

I slutten av april 1945 ble studentene hentet ut av Tyskland med de hvite bussene og brakt hjem via Sverige. 14 studenter kom aldri tilbake og 3 døde etter hjemkomsten. Inntrykkene fra likhaugene og krematorieovnene i Buchenwald, bombingen i Freiburg og Erfurt forfulgte dem resten av livet. Min far besøkte så vidt jeg vet, aldri Tyskland igjen.

 

De 5 jødene som ble igjen i Buchenwald skrev i Dagbladet 30. mai 1945: Vi takker de norske studentene i konsentrasjonsleiren Buchenwald for alt de har gjort for å hjelpe oss gjennom de vanskelige tider vi hadde i denne leiren. Vi kan uten overdrivelse si, at det var disse virkelige kamerater som, med risiko for sitt eget liv, har hjulpet oss til at vi i dag igjen står som frie mennesker i Norge. Disse studentene er virkelig en ære for Norge.» (Eitinger, Hirsch, Hirsch, Paltiel og Steinmann).

 

Stud. odont. Arnljot Gaare (senere spesialist i kjeveortopedi og president i Den norske tannlegeforening) ble den suverene tillitsmann for studentene i Buchenwald. Han reddet dem mange ganger ut av alvorlige situasjoner ved sine diplomatiske evner. Kort tid før sin død i 1997 sa han i et intervju: «Jeg glemmer aldri da jeg var oppe i SS-leiren utenfor Buchenwald og så lampeskjermer laget av menneskehud med tatoveringer, og hodeskaller som var krympet med en spesiell teknikk som de hadde som pyntegjenstander…. Det er merkelig at mennesket kan komme så langt ned og at en kulturnasjon som Tyskland kunne synke så dypt som den gjorde. Så tenker jeg litt på det, kanskje det ikke er så mye ferniss på oss heller, hvis man skraper på den.»

 

Takket være de akademiske prinsipper om fri forskning og frie studier ved universitetet hadde studentene fått et godt grunnlag til å gjennomskue den nasjonalsosialistiske raseideologi. De fikk oppleve flere av Hitler-Tysklands forferdeligste sider enn de fleste andre krigsfanger. Videreføring av de humboldtske universitetsidealer er den måten vi best kan hedre minnet om «tysklandsstudentene» og deres innsats mot det totalitære nazi-regime.

 

Referanser:

Ingar Holm i samarbeid med Elling Kvamme: De motvillige germanerne.

Norske studenter i tysk fangenskap 1943–1945. Dreyers forlag 2013.

Terje Emberland og Matthew Kott: Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Aschehoug pocket 2013.

 

 

 

 

 

 

 

Emneord: Universitetshistorie, Studentforhold Av Bjørn Øgaard: odontologiprofessor og medlem av Buchenwaldforeningen
Publisert 29. nov. 2013 09:55 - Sist endret 2. sep. 2014 14:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere