2013 – det rare valgåret

Det er fristende å si at UiOs kommunikasjonsavdeling bevisst sørget for at årets rektorvalg ble mest mulig skjult. For kan noen huske et mer usynlig valg? Det ble sendt ut mindre informasjon om valget enn om UiOs årlige skidag.

Det er mye å si om året 2013, som nå går mot slutten. Denne teksten skal dreie seg om årets rektorvalg. Det er nemlig et godt barometer på hvor UiO står akkurat nå og hvilke utfordringer arbeidsplassen vår har som demokratisk institusjon.

La oss først se på valgdeltakelsen. Den var deprimerende lav blant de ansatte. Over halvparten valgte å ikke avgi stemme. Det kan ikke sies å være fordi man ikke så forskjell på kandidatene, siden en merittert, gladpompøs, forskningsfokusert og ytterst elitistisk professor i medisin (rolig, jeg stemte også selv på han) denne gangen ble utfordret av en mannlig student på 23 uten fnugg av personalledererfaring eller akademiske meritter, og som først og fremst savnet studieperspektivet i sittende rektors retorikk og ønsket å gjøre seg bemerket med et tøft stunt.

Derimot er antakelig en del av forklaringen på den lave deltakelsen å finne i synligheten eller snarere usynligheten av dette valget. Det er fristende å si at UiOs kommunikasjonsavdeling bevisst sørget for at dette valget ble mest mulig skjult. For kan noen huske et mer usynlig valg? Her var ingen plakater og minimal festivitas rundt selve valget. Det ble sendt ut mindre informasjon om valget enn om UiOs årlige skidag. Forklaringen er dessverre nærliggende: etter hvert som managementtenkningen har sneket seg inn i UiOs strategiske tenkning, oppfattes rektorvalget og diskusjonene knyttet til det som dårlig presse for UiO.

Men så stemte altså halvparten likevel. Og 15 % av de vitenskapelig ansatte ved Norges største og fremste utdanningsinstitusjon stemte altså på det mange av oss vil kalle en guttunge på 23 år i dette rektorvalget. De har med det sagt at de vil at UiO skal være representert av en student i både inn- og utland, som arbeidsgiver og styreleder internt, som lobbyist overfor stortingspolitikerne og som aktør i norsk forsknings- og utdanningssektor. Antakelig var dette et liksom-strategisk valg for mange: man ønsket en svak ledelse.

En veldig klok stemme var dette i så fall ikke: en svak rektor ville ha gitt ytterligere handlingsrom for en svært styringsvillig universitetsdirektør og hennes nå nystriglede stab. Og det ville ha gitt alle dem vann på mølla som ikke lenger tror på universitetsdemokratiet, og hvor det er fristende å tenke at en del nettopp av den grunn stemte helt kynisk på Vederhus. Dersom Ottersen hadde tapt dette valget, er et det nemlig nokså sannsynlig at  det ikke ville ha blitt noe nytt rektorvalg ved UiO igjen, kanskje noen gang. Da ville motstanderne av universitetsdemokratiet ha sagt åpent ut at se her, denne guttevalpen ville aldri ha blitt ansatt som rektor, fordi man i tilsettingsprosesser på en ryddig og forsvarlig måte nettopp vurderer kandidaters erfaring, kompetanse og egnethet i den tiltenkte rollen og derfor unngår slike absurditeter som demokratiet her har produsert. Det ville ha betydd et stort tilbakeslag for det universitetsdemokratiet som mange av oss fortsatt tror på og ønsker å hegne om.

Slik gikk det ikke. Ottersen vant ikke bare et overveldende flertall av de vitenskapeliges stemmer (noe han ikke nødvendigvis hadde gjort med en vitenskapelig ansatt som motkandidat), men også et komfortabelt flertall av de teknisk-administrative. 30 % av denne gruppen stemte likevel for Vederhus. Omtrent en tredel, altså. Noen fordi de mener at studier er for lavt prioritert av det sittende rektoratet, andre fordi en rektorkandidat på 23 var litt ”kult”. En siste, og antakelig den største fordi de var skremt av IHR-prosessens siste fase.

Etter en svært omfattende og grundig fase med kartlegginger og utredninger, av et omfang så svimlende at kun de mest UiO-nerdy av oss klarte å følge med, kom nemlig noe helt annet, som særlig rammet sentraladministrasjonens ansatte. Dette andre var en svært kort og uoversiktlig prosess som i korthet innebar at dette enorme materialet ble gjenstand for en kjapp, impresjonistisk og maskinell analyse som ville ha strøket glatt til exfac ved alle UiOs enheter. Utfallet er et A- og B-lag i administrasjonen (mellom ”strategene” og ”drifterne”)  og en enda mer managementorientert struktur. En enorm, inkluderende gymnastikkøvelse fikk karakter av å være et rent røykteppe for en beslutningsprosess som ikke egentlig var særlig inkluderende likevel, og som i siste runde innebar at UiOs styre i praksis ble tvunget til underkastelse av sittende ledelse.

Slik blir rektorvalget 2013 faktisk et godt bilde på UiOs utfordringer på terskelen til et nytt år. For mange ble dette et protestvalg, idet oppsiktsvekkende mange stemmer gikk til en kandidat det burde være vanskelig å ta særlig seriøst. Til syvende og sist får vi alle det universitetsdemokratiet vi fortjener. Og det er mange som egentlig burde spørre seg selv: fortjener ikke UiO bedre enn dette, folkens? Ble vi ikke egentlig en parodi på oss selv i år?

Emneord: Rektorvalget 2013, Administrasjon, IHR Av Arve T. Thorsen – mangeårig administrativt ansatt og tillitsvalgt ved UiO og medlem av NTL-avisa Ny Givs redaksjon
Publisert 19. des. 2013 12:40 - Sist endret 2. sep. 2014 14:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere