Domstolene og UiO-ansattes rettssikkerhet

UiO-ansatte som kommer i konflikt med ledelsen, har i teorien domstolene som appellinstans. Deres rettssikkerhet blir da avhengig av en betryggende behandling der. Klager på norske dommere behandles i dag av ”Tilsynsutvalget for dommere” som er sammensatt av dommernes egne kolleger. Dette utvalget har samme postboks i Trondheim som den byråkratiske ledelsen av domstolene, ”Domstolsadministrasjonen”. Noen ekstern evaluering finnes ikke.

Etter min avskjedssak klagde jeg over at tre dommere ikke hadde vist ”god dommerskikk” i den måten de lot vitner forklare seg på. Jeg fikk før sommeren et brev fra ”Tilsynsutvalget” om at klagen var avvist på formaljuridisk grunnlag, fordi foreldelsesfristen på tre måneder var utløpt. Domstolene hadde da brukt 2½ år på å behandle min avskjedssak gjennom systemet, det vil si at foreldelsesfristene utløp før saken var ferdigbehandlet. ”Tilsynsutvalget har ikke funnet grunn til å realitetsbehandle de forhold som fremkommer i klagen. Klagen blir etter dette å avvise.” De som hadde vurdert og avvist klagen, var dommerkolleger av de innklagede, en av dem Ina Strømstad var til og med fast medlem av utvalget, selv om hun fratrådte i denne saken. Dette er enda et eksempel på at statsansatte i samme etat vurderer og frikjenner hverandre.

Forhandlingene i lagmannsretten ble fullstendig dominert av en av dommerne, Iver Huitfeldt. Huitfeldt har to døtre, Anniken og Astrid, som begge har hatt min hovedmotstander på instituttet, forhenværende instituttstyrer Helge Pharo, til veileder på sine masteroppgaver i historie. Flere enn meg fikk inntrykk av at dommer Huitfeldt var mer opptatt av å forsvare nettverket til sine døtre (som inkluderte Helge Pharo), enn av å ivareta dommerfunksjonen på en måte som tjener samfunnet. Huitfeldt & co avviste å ta standpunkt til de prinsipielle sakene som fagforeninger, ansatte og den interesserte allmennheten var opptatt av, nemlig hvor langt en kan gå i kritikk av overordnede innenfor ytringsfriheten, og hvor dårlig et arbeidsmiljø kan bli på grunn av inkompetent ledelse før ansatte har lov til å irettesette overordnede i konkrete saker. Han opplyste ikke på forhånd om sine habilitetsproblemer. Ved en formaljuridisk manipulasjon unngikk Huitfeldt & co å ta standpunkt til disse prinsipielt viktige sakene, i stedet reduserte de hele avskjedssaken til å gjelde plikten til å møte opp på møter for å motta irettesettelser.

Vi hadde i utgangspunktet annonsert at vi ønsket å prøve saken for Høyesterett. For at muntlige vitneprov skal kunne følge med ved en eventuell anke til Høyesterett, er lagmannsretten pålagt ved lov å ta lydbåndopptak av vitneprovene. Det ble ikke gjort. Professor i jus Anne Robberstad var til stede ved det første rettsmøtet, hun reiste seg da og spurte om en hadde sørget for båndopptak. Rettens administrator Brunsvig svarte at det hadde en ikke, og han sørget ikke heller for at det ble gjort de følgende fem dagene. Han ga ingen begrunnelse. Det uholdbare miljøet ble grundig dokumentert i vitneprov av mine kolleger og tidligere prorektor Benestad. Det gjorde stort inntrykk og ble utførlig referert i pressen. Aftenposten hadde en stor overskrift ”Karakterdrap på et miljø”. I Huitfeldt & co’s dom var våre vitner overhodet ikke nevnt.

Høyesterettsjustitiarius Schei visste at Huitfeldt & co i sine domspremisser hadde gitt en manipulert versjon av vitneutsagnene, men han valgte å bruke sin formaljuridiske makt til å godta lagmannsrettens versjon som grunnlag for å avvise saken for Høyesterett.

En god dommer i dagens Norge er en dommer som er flink til å gi formaljuridiske argumenter for at han eller hun skal slippe å bruke sin dømmekraft på vanskelige spørsmål. De er blitt byråkrater som vil følge klare regler, og der regler ikke finnes, vil de unngå å gjøre eller mene noe som helst. Byråkratdommerne unngår å ta standpunkt til hvordan generelle lover skal forstås i praksis, og det er en helt sentral del av domstolenes funksjon i en rettsstat.

Professor Jan Fridtjov Bernt hevdet i UiB’s intern-avis ”På Høyden” 24.04.2012 at dagens dommere når sakene blir vanskelige ”flyktar frå vurderingsansvaret sitt”. Han legger ansvaret på undervisninga ved universitetene og ”den politisk-administrative forvaltninga”. Jeg vil legge til at dommere ikke blir utsatt for kritikk fra ”Tilsynsutvalget”, ”Domstolsadministrasjonen” eller media, det har svekket deres samfunnsansvar. I kompliserte tvistemålssaker som personalsaker ved UiO, har det derfor liten hensikt å bruke domstolene. Det svekker ansattes rettssikkerhet.