Tid og rom for akademisk kritikk

I disputasen kan også andre enn de ordinære opponenter fra bedømmelseskomitéen gå inn i diskusjonen og fremme kritikk mot avhandlingen. Mulighetene for slik opposisjon er imidlertid begrenset på flere måter, skriver professor i arbeidsrett ved UiO, Stein Evju i dette leserinnlegget.

IKKE BEGRENSNING FOR KRITIKK: Det at en bedømmelseskomité har godkjent avhandlingen (og forsvaret av den), kan ikke være en begrensning for kritikk av avhandlingen i akademisk og faglig diskurs, skriver professor i arbeidsrett, Stein Evju.

IKKE BEGRENSNING FOR KRITIKK: Det at en bedømmelseskomité har godkjent avhandlingen (og forsvaret av den), kan ikke være en begrensning for kritikk av avhandlingen i akademisk og faglig diskurs, skriver professor i arbeidsrett, Stein Evju.

Foto: Martin Toft

Faglig diskusjon og kritisk analyse er vesentlig i og for et vitenskapssamfunn. Vilkår for ytringsfrihet og former for kritikk i akademisk sammenheng er et tema som stadig er aktuelt i ulike former. Én side av dette har i det siste fått betydelig oppmerksomhet gjennom ”Nedkvitne-saken”. Den går jeg imidlertid ikke inn på her. Andre sider av temaet er også viktige. Mine betraktninger i det følgende knytter seg til diskusjon av doktoravhandlinger (ph.d.-avhandlinger).

En doktoravhandling er en akademisk begivenhet. Avhandlingen skal underkastes en grundig vurdering og granskes kritisk. Det er både et grunnkrav og en forutsetning for den faglige diskursen, fagutviklingen og det vitenskapelige nivå. I første omgang vurderes en innlevert avhandling av en bedømmelseskomité. Komitéen består som regel av tre personer, to av dem fra andre institusjoner enn kandidatens.

Hvis komitéen godkjenner avhandlingen til forsvar for doktorgraden, skal den forsvares i en åpen, offentlig disputas. I disputasen kan også andre enn de ordinære opponenter fra bedømmelseskomitéen gå inn i diskusjonen og fremme kritikk mot avhandlingen. Mulighetene for slik opposisjon er imidlertid begrenset på flere måter.

Forut for disputasen skal avhandlingen gjøres offentlig tilgjengelig. Idéen er at også offentligheten skal kunne vurdere avhandlingen og delta i diskusjonen av den. Med årene har imidlertid antallet eksemplarer som legges frem, blitt betydelig redusert. I prinsippet er det mulig å få et eksemplar 14 dager før disputasen. Men hvis man ikke kontakter fakultetet tidlig nok, blir man møtt med at det ikke kan deles ut flere eksemplarer, fordi det må være noen eksemplarer igjen til å legge ut på disputasdagen. Er man så ikke meget tidlig ute før disputasen starter, risikerer man at det heller ikke da finnes noe tilgjengelig eksemplar.

Selv om man har fått et eksemplar på forhånd, er det dessuten ikke alltid praktisk mulig å rekke å sette seg grundig inn i avhandlingen i den korte tiden frem til disputasen. Sosiale barrierer og knappe tidsrammer for disputaser kan dessuten gjøre det vanskelig å opponere ex auditorio. Vilkårene for en bredere diskusjon ved disputasen er dermed ikke gode.

I endel fag, inkludert mitt eget, juss, er det nå ganske vanlig at en avhandling som er forsvart, blir bearbeidet videre med sikte på publisering i ordinær bokform. Det kan ta fra noen måneder til flere år. Den innleverte avhandlingen er imidlertid fortsatt tilgjengelig for offentligheten, dels gjennom de eksemplarene som ble lagt frem til disputasen, dels alment med de eksemplarene som er tilgjengelige i bibliotekene – typisk 8-10 eksemplarer i bibliotekene ved landets universiteter.

Det kan altså være en fase fra disputasen til en senere publisering der avhandlingen er tilgjengelig i det offentlige rom, men bearbeides av forfatteren. Skal diskusjon og kritikk av avhandlingen være utelukket i denne perioden? Er kritisk vurdering da utilstedelig?

Dette mener jeg utvilsomt må besvares med et nei. Det har flere grunner.

En kritisk vurdering av avhandlingen kan bringe frem feil, mangler eller svakheter som forfatteren drar nytte av for å frembringe en bedre revidert publikasjon.

Langt viktigere er det at det er avhandlingen slik den er innlevert til bedømmelse og lagt frem til disputas, som er grunnlaget for vurdering av om arbeidet er verdig til å forsvares for doktorgraden. Hvilket faglig kvalitetsnivå en avhandling kan anses å ha, er dermed et vesentlig spørsmål for forskersamfunnet og det akademiske fellesskap.

Enkelt sagt: Hvor høyt eller lavt ligger listen for å få en doktorgrad? Dette er også viktig for stipendiater og andre som sikter mot en doktorgrad, og for andre akademiske institusjoners vurdering av universitetets faglige standard.

Det at en bedømmelseskomité har godkjent avhandlingen (og forsvaret av den), kan ikke være en begrensning for kritikk av avhandlingen i akademisk og faglig diskurs. I denne diskursen må det være tillatt å ha andre oppfatninger enn en bedømmelseskomité. Adgangen til opposisjon ex auditorio er ett uttrykk for det, men denne adgangen kan rimeligvis ikke være uttømmende.

Andre enn bedømmelseskomitéen kan mene at en godkjent avhandling lider av feil eller svakheter, som komitéen kan ha oversett eller vurdert annerledes. Slike meningsforskjeller må det være både legitimt og nyttig å diskutere. Eller det kan tenkes at komitéen har sett forholdene, men ikke har vurdert dem som så alvorlige at avhandlingen burde underkjennes. Det er ikke mindre viktig at slike (nivå-)spørsmål blir diskutert.

Heller ikke det at den nydisputerte forfatter kan ønske å få bearbeide sin avhandling i fred, kan være til hinder for at avhandlingen diskuteres i det offentlige rom. Kritikk mens arbeidet pågår kan bidra til et bedre sluttresultat (jfr. ovenfor). Dessuten vil en senere utgivelse være et annet arbeid enn det som ble godtatt for doktorgraden.

Det nye arbeidet kan selvsagt gjøres til gjenstand for vurdering på egne ben. Men hvis man må være begrenset til det og ikke skal kunne diskutere den opprinnelige avhandlingen, mister vi viktige elementer av den akademisk faglige diskurs. Da undertrykkes spørsmål, kritisk analyse og diskusjon som er vesentlige for forskersamfunnet, for forståelsen av akademiske kvalitetskriterier og for utenverdenens respekt for dem.

Et motsatt svar vil i realiteten innebære at doktoravhandlinger skal være unntatt fra kritisk vurdering og diskusjon efter disputasen. Det vil stå i direkte motsetning til det som gjelder for all annen vitenskapelig litteratur, både på jussens og på andre områder. Med den betydning doktoravhandlinger har som forskningsbidrag og som kvalifisering til videre vitenskapelig arbeid vil en immunitet overfor kritisk vurdering efter disputasen være uforenlig med vitenskapssamfunnets idealer og interesser.

Å søke å hindre slik kritisk diskusjon kolliderer både med den akademiske frihet og med den alminnelige ytringsfrihet.
 

Emneord: Doktorgrader, Jus Av Stein Evju
Publisert 18. mars 2010 11:09 - Sist endret 2. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere