Eldre historie på skraphaugen?

Hva enten vi har sympati for den ene eller den andre i striden mellom professor i middelalderhistorie Arnved Nedkvitne og universitetet, må vi gråte over at Blindern kommer i et lite flatterende lys. Saktens må godtfolk der ute bringes i stuss og undring over hvordan lærde akademikere er i stand til å geberde seg.

ANTIKKEN: Pensjonert professor Johan Henrik Schreiner synes at antikkens historie har fått dårlige kår på universitetet, til tross for stor interesse fra unge studenter. Han påpeker at nordmenn også drar til Hellas for å se f.eks. Akropolis. (Arkivfoto)

ANTIKKEN: Pensjonert professor Johan Henrik Schreiner synes at antikkens historie har fått dårlige kår på universitetet, til tross for stor interesse fra unge studenter. Han påpeker at nordmenn også drar til Hellas for å se f.eks. Akropolis. (Arkivfoto)

Foto: Lars Hoff

Vi må håpe at striden vil være over når enten lagretten avviser Nedkvitnes anke, eller når han vinner i retten og får sitte i stillingen til pensjonsalder.

I begge tilfeller gjelder det at stillingen i middelalderhistorie blir utlyst så raskt som råd slik at ny lærer kan komme på plass innen rimelig tid. Smertegrensen ble nådd da middelalderhistorien mistet en stilling og ble halvert på 1990-tallet; nå tåler middelalderen høyst en kortvarig lidelse.

Hvordan er utsiktene til at stillingen blir opprettholdt og blir utlyst så raskt som råd? Sporene skremmer, spor som går baklengs fra middelalderen til den gresk-romerske antikken. I steinrøysa her nord finner ikke arkeologene rare levninger fra antikken, og ikke har våre museer samlinger av gresk og romersk kunst som tåler sammenlikning med det danskene har å vise. Likevel er det en gledelig interesse for antikken ute i samfunnet, og det er ikke bare badestrender og billig børst som trekker folk til middelhavslandene. Lite er tilbake i skolen av latinen som lille Marius strevde med, og gresk-romersk historie har ikke rare plassen i historietimene. Likevel er interessen for antikken upåklagelig blant unge studenter.

Det er bare universitetene i Bergen og Oslo som har egne lærerstillinger i antikkens historie, og dermed et nasjonalt ansvar for en disiplin som dyrkes på universitetene i nær sagt alle land. I Oslo har det vært to slike stillinger siden 1970-tallet, akkurat nok til å dekke undervisning på de ulike plan, administrative plikter, formidling osv. og samtidig gi rimelig plass til å drive forskning og å lage et trivelig miljø for studentene. Det var aldri tvil i planene til det som da het Historisk institutt om at det fortsatt skulle være to stillinger etter at jeg ble pensjonist i 2001.

Men hva skjedde? Ingenting. Eller rettere sagt gikk det vetter og vår før stillingen omsider ble utlyst i 2007, før bedømmelseskomité først ble nedsatt (to dansker var så vennlige å være med på denne jobben som ingen elsker) og så innstillingen forelå. Ny trenering fulgte før endelig søkerne kunne holde sine prøveforelesninger for å vise pedagogisk dugleik og de deretter var inne til intervju.
Da burde alt være i boks, slik at den søkeren kunne tilsettes som komiteen enstemmig hadde innstilt som nummer én. Men i 2009 bestemte instituttet å trekke stillingen, og fakultetet sluttet seg til dette. Grunnen er dårlig økonomi, heter det, og én lærer er nok til å dekke undervisningen.

Men er undervisning det eneste en universitetslærer skal drive med? Hva med forskning, administrative plikter, veiledning av yngre forskere, formidling til folk flest? Selv er vi avhengige av at utlendinger vennligst tar på seg å sitte i komiteer for å bedømme stillingsansettelser og doktorgrader. Hvor populære blir vi når vi med bare en lærer i antikkhistorie må si nei til å hjelpe andre?

Unge mennesker satser på et tungt fag som krever kunnskap ikke bare i moderne språk som tysk, fransk og italiensk, men også i gresk og latin. Samfunnet satser på dem med å gi stipendium fram til doktorgrad med mer, men har ikke råd til å bruke dem når de står klare. Unge entusiastiske mennesker med familie og lån bruker tiår av livet på noe så usikkert og lite lukrativt som antikkens historie.

Bjarne Hodne, som er leder i Forskerforbundet formulerer det slik i Aftenposten 5.mars: ”Noen når ikke opp i konkurransen om en fast stilling. Andre, som er blitt oppfordret til å satse på et felt og møysommelig har bygget sin spesialkompetanse, opplever at fagfeltet brått blir nedbygd og stillinger fjernet”. Det fins et ord som heter personalpolitikk. Tydeligvis et fremmedord noen steder på Blindern.

Arnved Nedkvitne hevder at det er en faglig kjerne i hans strid med universitetet. Han gjør annet enn slikt som å skrive e-poster som mange finner langt over streken; ifølge ham selv står han opp for middelalderen og annen historie enn den moderne norske historien som de fleste historikerne ved instituttet beskjeftiger seg med. Derfor er disse annerledeslærerne mindre kritiske til Nedkvitne enn majoriteten av modernister, som avviser at striden også skulle ha en faglig kjerne.

Hvis så er, bør instituttet vise det ved å utlyse stillingen i middelalder så raskt som råd når Nedkvitne fratrer, sparket eller ved pensjonsalder.

En omsorg for eldre historie kan man også vise ved å gi antikken tilbake den tapte stillingen.


 

Emneord: Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø, Antikken Av Johan Henrik Schreiner; professor emeritus i antikkens historie
Publisert 11. mars 2010 13:06 - Sist endret 2. sep. 2014 14:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere