Anne-Lise Børresen-Dale: Genial på gener

Hun er blant landets aller fremste eksperter på gener. Hun har gjort norsk forskning på brystkreft og andre kreftformer kjent for all verden. Nå er hun - som første kvinne - tildelt Universitetet i Oslos forskningspris: Professor Anne-Lise Børresen-Dale.

- Jeg elsker å forske. Jeg brenner for det. Det har ikke gått én dag uten at jeg har lært noe nytt, sier Anne-Lise Børresen-Dale.
Foto: Ståle Skogstad

- Dette er veldig moro. En stor ære. Stimulerende, ikke bare for meg, men for hele avdelingen.

Forskningssjefen ved genetisk avdeling på Radiumhospitalet tar varmt imot på sitt nøkterne kontor ett eller annet sted i den store bygningen på Montebello. Det måtte guidet bistand til for finne fram i et labyrintaktig virvar av trange korridorer. Vi ender opp ved en kontordør på vid vegg. Slik står den visst nesten alltid, får vi vite. Her går studenter, stipendiater og kolleger ut og inn, båndene er tette mellom folk. "Mine vitenskapelige barn" kaller hun de fremragende unge forskerne hun har trukket til seg.

Bokhyllene er breddfulle av bøker, avhandlinger, tidsskrifter - vitnesbyrd om et allerede langt levd liv for forskningen. Hun har publisert 300 vitenskapelige artikler og bokkapitler, hvorav halvparten er signert de siste ti årene, hun har holdt foredrag verden over.

- Helt crazy

Det var i 1987 at Børresen-Dale kom til Institutt for kreftforskning. Siden den gang har hun vært drivende i arbeidet med å bygge opp kompetansen innen molekylærbiologi og genteknologi. Stillingen som forskningssjef kombinerer hun med et professorat i tumorbiologi ved UiO. Dessuten er hun ansatt i 20 prosent stilling som professor i molekylær onkologi ved Universitetet i Bergen. Til sammen 140 prosent.

- Joda, det blir lange dager. Jeg kommer tidlig og er nok nesten alltid den siste som går. Ofte blir det midnatt. En gang da Kristin, min yngste datter, var hjemom på besøk, insisterte hun på å komme hit og hente meg. Jeg bruker mye tid på søknadsskriving. Denne gangen var det Senter for fremragende forskning jeg holdt på med. Da min datter endelig kvart på ett kom for å bringe sin mor hjem, utbrøt hun: "Du er helt crazy. Her sitter du og jobber for å få enda mer å gjøre!"

Et smil glir over ansiktet. Det utstråler varme. Og vilje. Øynene er blåklokkeblå og med noe som likner en ungpikes glimt.
- Jeg elsker å forske. Jeg brenner for det. Det har ikke gått én dag uten at jeg har lært noe nytt. Nytt som er helt nytt. Jeg føler stor takknemlighet for at jeg alltid har fått lov til å gjøre det jeg helst ville.

Kjemisett til jul

Og det hun helst ville, har hun villet lenge. Helt siden barneskoene ble trådt mellom rosebuskene i "Norges vakreste by". Det var femtitall i Molde, og hun var søster mellom to brødre.
- Naturfag var min store lidenskap i barneskolen. Min onkel Bernt var biokjemiker, et uvanlig yrke den gangen. Han gav meg kjemisett til jul. Jeg visste at jeg skulle bli som ham. "Det er ikke den ting du ikke kan gjøre som dine brødre kan. Hvis du brenner for noe - så gjør det!" sa mamma til meg.

Så ble det studier ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim. I 1970 var hun ferdig sivilingeniør i teknisk biokjemi, ble belønnet med beste oppnåelige karakter og fikk stipend med én gang.

- Det stimulerte meg. Jeg hadde tenkt å bli virolog, men møtet med fysiologen Lars Walløe ved NTH fikk meg penset inn mot det medisinske forskningsmiljøet. Jeg ble hospitant ved Fysiologisk institutt, UiO, og senere stipendiat ved Institutt for medisinsk genetikk der jeg fikk professor Kåre Berg som veileder. Han var en ekstremt god veileder, entusiastisk og med et enormt internasjonalt kontaktnett. Jeg var med på å utvikle det første systemet for fostervannsdiagnostikk i Norge.

Berg sa til sin talentfulle stipendiat: kom deg ut i verden og lær! Så ble det opphold i Texas, senere andre steder i USA, i Tyskland og Finland. Hun har tilegnet seg nye laboratorieteknikker, blant annet protein- og DNA-sekvensering. Børresen-Dale har æren for to teknologier som brukes i mutasjonsanalyse verden over.

Ingen kreftsvulst er lik

Brystkreft - vår vanligste kreftform. Hvert år får 2300 norske kvinner diagnosen. Børresen-Dale og hennes forskergruppe søker svar på hvorfor en kvinne utvikler en bestemt type brystkreft og hvorfor behandling virker på noen og ikke på andre. Forskerne på Radiumhospitalet satt på flere enestående vevsmaterialer fra kvinner med brystkreft, lagret i mange år i påvente av ny teknologi. Den nye teknologien og den rette menneskelige kjemien fant Børresen-Dale i 1998 ved Stanford-universitetet i California. Tre år tidligere hadde forskere her utviklet såkalte mikromatriser. Nå samarbeider de to institusjonene nært, samt Haukeland sykehus i Bergen.

- Med mikromatriser er det mulig å studere hvilke gener i svulsten som er aktive og hvilke som er "skrudd av". Mens vi før studerte ett, to eller tre gener, opp til 23 på én gang, kan vi nå teste aktiviteten til tusenvis av gener samtidig - ja, hele genomet. Det er et paradigmeskifte!

Forskningen viser at ingen svulster er helt like, genetisk sett. Svulstens genportrett spiller sammen med pasientens helt spesielle genetiske profil og avgjør kreftens utvikling og hvilken effekt terapien vil ha.

- Vi ser portrettet men vi ser ikke maleren bak. Det finnes ett eller flere gener som styrer dette portrettet - disse er vi på jakt etter nå. I løpet av fem til ti år vil vi vite nok til å kunne forutsi hvilken behandling som er den beste for hver enkelt pasient.
I august 2000 prydet dette store forskningsarbeidet hele forsiden av Nature under overskriften "The portrait of a breast cancer".

Børresen-Dale brenner for nye prosjekter, blant annet dette: Hun og kollegene ved Avdeling for genetikk og forskere ved Universitetet i Tromsø akter å samle inn 100 000 blodprøver fra kvinner som er født mellom 1943 og 1957, og følge disse og ta en ny blodprøve fre de som får brystkreft og en prøve av svulsten. Om de bare kan skaffe finansiering. De siste ti årene er det gjennomført en stor spørreundersøkelse på disse kvinnene om deres hormonbruk og -eksponering. Et slikt unikt prøvemateriale kan gi svar på om det er noen sammenheng mellom genstruktur, hormonbruk, risiko for å utvikle brystkreft og hvordan svulsten lar seg behandle.

Når studentene tenner

Børresen-Dale er kjent for en imponerende bredde i sin forskning.
- Jeg ble spurt i et intervju i Stockholm en gang: Hva er din styrke og hva er din svakhet? Svaret på begge spørsmål ble: Jeg er interessert i så veldig mye. Det er vanskelig for meg å legge noe til side. Etter hvert har jeg imidlertid blitt nødt til å snevre inn. Stor bredde tror jeg er en styrke i undervisningen. Jeg synes det er morsomt å undervise, det er så flott når studentene tenner. De gir en masse entusiasme tilbake. Det er stort å se at du kan så frø i unge mennesker og se at de vokser opp og forbi deg.

Hun skulle gjerne ha trukket flere forskere og stipendiater til avdelingen.
- Mange ønsker å komme, vi kan tilby gode data, god teknologi og en bred plattform. Men vi har akutt plassmangel, lokalene er gamle og uhensiktsmessige og holder ikke mål, og vi trenger sårt til en fornyelse av apparaturen.

Forskning er livet

I 1998 ble Børresen-Dale enke etter tre års ekteskap med tidligere dekan ved Det medisinske fakultet, Jon Dale.
- Vi forstod hverandre, hadde det fantastisk godt sammen. Han var min store kjærlighet. Nå er begge barna flyttet hjemmefra. Det er forskningen som er livet mitt nå.
- Prispengene? En del av dem skal jeg bruke til noe hyggelig for forskningsgruppen min, det blir nok en weekend på konferansesenteret på Montebello. Fag pluss hygge. Vi er som en stor familie, vet du. På godt og vondt.

Emneord: Universitetets priser, Kreftforskning Av Trine Nickelsen
Publisert 5. sep. 2002 09:53 - Sist endret 10. des. 2008 14:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere